Bare en hund

 

 

 

En sjel i pels.

­- Du må huske at jeg er ikke bare en hund, sa han.

– Jeg vet, svarte jeg, og nå er han borte.

Du som aldri har hatt et kjæledyr, forstår ikke hvordan jeg tenker, vil mene at grensen for patetisk sentimentalitet for lengst er overskredet. Skal vi føle sorg over dyr også nå, liksom?

Det skal vi, og du som har hatt en katt, en hest eller en hund, skjønner hvordan meldingen fra dyrlegen skar i hjertet, kjenner igjen tvilen og troen om hva som er rett og galt å gjøre, forstår fortvilelsen når valget er tatt, gjenkjenner sorgen og tomheten når et medlem av familien ikke lenger er der.

Jeg har gjennom ni år snakket mye med hunden min, og noen av samtalene har jeg også skånsomt referert i avisen. Han har vært god til å lytte, men overhodet ikke dårligere til å prate. Så har vi også jabbet ganske mye når vi har løpt opp og ned av fjell, over myrer, gjennom skogholt. Det er da han har trivdes best, og han ble landets sprekeste golden retriever. Nå har han forsert sin siste motbakke, båret sin siste stein opp fra fjæra i Brurvika, gledet oss for siste gang med  et forventningsfullt jublende ansikt i stuevinduet når bilen ruller inn foran huset.

– Du vet jeg har det vondt, sa han i går.

– Ja, jeg vet, men snart skal smertene gå over.

­- Jeg forstår, og du?

– Ja.

– Jeg ønsket meg jo ajpådd til jul i fjor, og det fikk jeg. Når jeg blir borte, skal du få overta ajpådden min. Og musikken som er inne i den.

– Tusen takk.

– Så kan du spille en av de sangene du liker så godt,  «Somewhere Over The Rainbow» for eksempel, og tenk da på meg.

­- Vær du trygg.

­- Og du. Jeg sier som i en av de andre låtene du har lært meg.

– Ja?

– I will check out, but I will never leave.  

– Jeg vet. Du er ikke en hund. Du er en sjel i pels.

—

Hundens ønskeliste 2009 her.

Eva Cassidy og «Somewhere Over The Rainbow» på You Tube her.