Polarhelter med sjel

onsdag 14. desember 2011

POLARHELT: Helmer Hanssen (foran) er den nordnorske polarhelten som fulgte Roald Amundsen i 18 år. I Tromsø er kronprinsen til stede når Helmer Hanssens barnebarn Helmer Hanssen Høgstad i regi av blant andre Arktisk Forening i dag avduker bronserelieffet over sin bestefar. Andøy historielag inviterer til kransnedleggelse ved Hanssens bauta i fødebygda Bjørnskinn. Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø

Roald Amundsen var verken en guddommelig ekspedisjonsleder eller en følelsesløs tyrann.

Klokken 15.00 i dag er det 100 år siden fem nordmenn som de første i verden satte beina på sydpolspunktet. Vår purunge nasjon hadde vunnet nok en seier i de polare egne.

Festligheter: Det gikk bare tre måneder før ”Fram” nådde Tasmania og Amundsen kunne sende telegram hjem om erobringen. Amundsen og hans fremste ble løftet opp og frem som nasjonens helter. Hjemreisen ble en endeløs fest som for tromsøværingene Helmer Hanssen, Andreas Beck og Ludvik Hansens ble avsluttet på Alfheim, men med Harstad som generalprøve. Aftenposten skriver 13. juli 1912:

– I Harstad var deres hustruer møtt frem. Lokalskipet ”Malangen” var flaggsmykket for anledningen. Kaptein Hagerup inviterede deltagerne om bord, hvor de bevertedes, og takkede for udført dåd. Redaktør Martin Moe brakte Fram-karene hilsen fra amtet og hjemtraktene.

Vendepunktet: Overalt og i mange år handlet de polare fortellingene om helter som gjennom utholdenhet, hardførhet og snarrådighet virkeliggjorde de norske verdier. Vendepunktet kom på 1970-tallet. Forfatteren Kåre Holt var den første da han gjennom den historiske romanen ”Kappløpet” tegnet et bilde av Roald Amundsen som en følelsesløs fyr som satte sin egen ære og målet om å bli først over alt annet.

På 1990-tallet fulgte forfatterne Tor Bomann-Larsen og Ragnar Kvam jr. opp. En påstått autoritær lederstil ble kritisert, og spesielt behandlingen av Hjalmar Johansen ble spisset. Under et første mislykket fremstøt mot Sydpolen røk det opp til uvær, og Amundsen sørget ikke for å holde flokken samlet. Johansen kritiserte dette, og ble straffet ved å bli satt ut av laget. Johansen tok senere sitt eget liv, og indirekte pekes det på Amundsen som den skyldige. De panegyriske beskrivelser er nå erstattet av myten om den dårlige leder, om en kynisk og hensynsløs liten mann med djevelsk fippskjegg, men uten ære.

Nesten normale mennesker: I dag nyanseres bildet. Tiden er moden for å gjøre polarheltene til forholdsvis normale mennesker. Alexander Wisting er oldebarn av sydpolsfareren Oscar Wisting og forfatter av høstens 450 sider tykke biografi ”Roald Amundsen.. Det største eventyret” (Kagge forlag). Wisting har funnet nye og flere kilder, og han konkluderer at Amundsen var en samlende og inkluderende leder som ytet solide doser omsorg overfor dem som ga ham lojalitet, og som viste ydmykhet enten det handlet om inuittenes overlegne kultur i Arktis eller egne medarbeidere.

Dessuten nådde Amundsen flere av sine mål. Det skjer ikke uten jernvilje, nitid planlegging og stram ledelse, og nødvendigvis med perioder hvor munnhuggeriet dominerer. Slikt skjer i de beste familier, selv under dovne campingturer til Piteå i 23 varmegrader 100 år senere.

Tor Bomann-Larsen var krass med flere i sin biografi om Amundsen i 1995. Det skapte bruduljer da han skrev at Helmer Hanssen fra Andøya, etter hvert bosatt i Tromsø, fikk sparken av Amundsen nordøst i Sibir i 1920.

To skippere om bord: Nok en gang ser det ut til at Bomann-Larsen trekker endimensjonale slutninger. Paret med en skarp penn blir ikke resultatet pent. Helmer Hanssen hadde som den eneste fulgt Roald Amundsen gjennom Nordvestpassasjen, til Sydpolen og til sist gjennom Nordøstpassasjen. Den siste turen ble et økonomisk havari for Amundsen, og han nådde heller ikke så langt nord som han håpet. Stemningen var laber, og kaptein Hanssen og ekspedisjonsleder Amundsen røk i tottene på hverandre.

Det kan ikke være to skippere om bord, Hanssen gikk, men Bomann-Larssen lytter bare til Amundsens versjon av det som skjedde.  Det er greit nok, men gir en like dekkende beskrivelse av virkeligheten som når man tar bare den ene partens oppfatning av en skilsmisse som god fisk.

Det må to til for å danse tango.

PS1:  Mye og godt om Helmer Hanssen & co hos nrk.no i dag, her!

PS Etter å ha undersøkt saken, kan jeg med ukledelig glede opplyse at redaktør Martin Moe, som hilste Hanssen & co under festen i 1912, var ansvarlig redaktør i Harstad Tidende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: