Sørområdene minutt for minutt

tirsdag 28. juni 2011

I farten er det lett å glemme Sørområdene, som er en spennende bit av fedrelandet, et eksotisk lite stykke Norge. Jo, de ligger usentralt til, humoren er tørr som en potet nederst i mørkekjelleren i april, dialekten ganske spesiell. Men vi er tolerante. Det skal vi ha. Og vi vil ta hele landet i bruk. Da har vi en forpliktelse overfor Sørområdene.

FERDAMINNE: Det er ganske slitsomt å utforske Sørområdene minutt for minutt fra sykkelsetet. Her tar bloggeren en pause med skoene av.Føttene må smøres inn med salve som strengt tatt er beregnet på andre kroppsdeler. Men hva gjør man ikke for å utforske et eksotisk stykke Norge? Jonny Karlsen bistår. Foto: Odd Leif Andreassen

Det går ingen hurtigrute mellom Trondheim og Oslo. For å studere Sørområdene minutt for minutt med hurtigrutas fart valgte jeg derfor å sykle: Sykkelen min holder en gjennomsnittsfart på 15 knop.

Lørdag 25. juni klokka 0902, Trondheim torg: Trondheim? De som er ankommet Trøndelag på en fødeklinikk donert av bryggeriet EC Dahl (og forblir påvirket av det hele livet, som var vi en Obelix som falt i trollmannens gryte som barn), sier Trondhjem. Byen er Sørområdenes nordlige utpost. Man kan nesten føle seg hjemme her, og naget til bergenserne har vi en viss sympati for. Derfor var det et nederlag da det bergenske motehuset Sundt etablerte seg på torget. Det var lettere å godta at Burgerking slo seg ned i Olav Tryggvasons gate. Trondhjem er en stasen by som ble gjenreist og modernisert gjennom en stor sørområdesatsing foran VM på ski i 1997. Trondhjem kalles bartebyen. Jeg ser ingen med bart, men mange har sykkelhjelm. Bryggeriet EC Dahl er Trondhjems stolthet (ved siden av et fotballag fjerde sist på tabellen). Bryggeriet eies i dag av Ringnes, som selv er eiet av Carlsberg, som formentlig er eiet av Chase Manhattan Bank eller tilsvarende. Dette viser at selv Sørområdene er vevet inn i den globale økonomien.

Støren: Her har de wienerbrød her, men vi må videre, så Støren bakeri, farvel. Det samme til Rolv Wesenlund, som gestaltet filmskikkelsen Bør Børson (han som sang om wienerbrødene) Bør er en klassisk representant for de innfule, sørnorske oppkomlingene.

Berkåk:  Jeg glemmer aldri berkåkingen Vebjørn Rodal den natten i 1996 da vi sto opp for å se ham vinne 800 meter i OL i Atlanta, og vi følte da alle et intenst fellesskap med Sørområdene. Jeg befinner meg nå i området med flest verdensmestre i skiidrett per innbygger (og kjøper vi Jämtland og Härjedalen som tilleggsland til Sørområdene, blir det enda bedre). En svensk sosialantropolog har analysert suksessene til vinnermaskinene Bjørgen og Northug, og har funnet at distriktspolitikken har betydning; det er viktig at Sørområdene er bebodd!

Vårstigen: Øverst i Drivdalen ser jeg sporene etter Vårstigen, den gamle ferdselsveien gjennom dalen. I sine ”Ferdaminne frå sumaren 1860” beskrev Aasmund Olavson Vinje veien som ”den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa». I dag er det asfalt på veien. Det demonstrerer at storsamfunnet har vært villig til å satse i sør.

Dombås: 20,2 mil fra Trondheim, men fortsatt nesten 35 til Oslo, og ekspedisjonen er øverst i Gudbrandsdalen, som strekker seg 15 mil sørover til Lillehammer. Forfatteren Sigurd Hoel stilte spørsmålet da han engang tok toget nordover dalen: Bør det bo mennesker i Norge? Det han mente, var nok dette, for han visste lite om oss andre: Bør det bo mennesker i Sørområdene? Det meste han så var gråstein, og går det an å leve av det da? Det kan nesten se slik ut, for levestandarden ser ganske brukbar ut. Alle innbyggerne i dalen går pent kledd, de bor i hus (ingen jordgammer å se), og de har fine hager, og noen bensinstasjoner holder døgnåpent. Jeg ser to unge innfødte gå hånd i hånd ut av den lokale ESSO-stasjonen. Kjærlighet i colaens tid. De spiser snop også. Tilværelsens uutholdelige metthet er kommet til Sørområdene. En mann skal ha laget vin av vann, her i dalen er gråstein konvertert til potetgull.

Lillehammer: Jeg tror det skyldes sørområdesatsingen. Staten har brukt milliarder på å bygge infrastruktur i Sørområdene. De har fortjent hver krone.

Hedmark: Det er blitt natt til søndag, og jeg sykler inn i Prøysenland. Alf Prøysen var en heimstaddikter fra Ringsaker. Han tar utgangspunkt i sin egen verden. Det er derfor han skriver om å tre jordbær på strå, markjordbær! En virkelighet langt fra den vi kjenner i resten av Norge, men i Sørområdene er sånt ganske vanlig. Det er mange lokalt orienterte diktere fra Sørområdene, men mange flinke også, Prøysen inkludert. De har universelle budskap selv om de skriver fra sine noe pussige biotoper.

Der oppe i bakken ligger en steinrøys og ned til høyre går veien til Nes, men jeg lar meg ikke lokke til omkamp; vil gjennomføre hele reisen til Oslo. ”18 till I die” heter en av slagerne til Bryan Adams. Den skrivende løperen Haruki Murakami kommenterer dette slik: ”At tittelen ikke er ment på alvor, sier seg selv. For å være være atten til du dør, det betyr at du dør når du er atten”. Det er nå eller aldri. Nes, good bye.

Mjøsa: Jeg har lest et sted at Mjøsa er 18 meter lavere ved Minnesund enn ved Lillehammer. Det føles ikke sånn fra sykkelsetet, og jeg trøster meg med at det er i motbakker det går oppover.

Liksom!

Det er natt nå, og folk har trukket ut i hagene sine, til tross for at det er blitt mørkt – nå, midtsommers (man skal se mye før øynene faller ut). Befolkningen virker lettlivet og muntlig, de hoier og heier på oss som sykler forbi, og det ser ut som om de nyter varene fra Løiten like nedi hogget her. Noen av dem røyker også. Det kan hende de ennå ikke har fått vite at nikotin dreper. Jeg får intenst lyst på et sup av en sigarillo, men klarer å la opptuktelsen gå over naturen (denne gangen). Jeg har på meg en bleiebukse, sånne som syklister bruker for ikke å bli stridsudyktige i uker, måneder og år (liv?) etter sykkelturen. Det passer seg ikke å røyke med bleiene på.

«Ilseng» står det på et skilt, stedet som er mest kjent for Costa del Ilseng, dit fedrene sørpå reiser når de trenger tre uker ferie alene. På hjemmesidene til Hamar fengsel, avdeling Ilseng, står det at de domfelte må ha med seg gyldig legitimasjon når de skal gjennomføre soningen sin. Slipper de ikke inn uten? De har mange rare skikker og seder i Sørområdene, men det er viktig at vi prøver å forstå uten å dømme eller harselere.

Eidsvold: Seks mil til Oslo! Det var hit den første jernbanen i Sørområdene ble bygget. Det var for 155 år siden, og allerede er jernbanen bygget ut til Bodø (pluss en snipp til Narvik via Sverige). Alt skjer så raskt i vår tid.  Eidsvoldbygningen er hvit og flott, med likheter til en væreierbolig i Lofoten. Det var her riksforsamlingen ble holdt i 1814, da Sørområdene ble samlet til ett rike. Det var ingen nordlendinger til stede da riksforsamlingen ble holdt 17. mai, men ikke desto mindre feirer vi også hos oss den store begivenheten der sør. Vi er sjenerøse mot søringene.

Groruddalen: Går det an å vokse og bo på steingrunn?  Det ser sånn ut; i alle fall klamrer folk seg fast til sine tildelte bur i blokkene i dalen. Litt lenger ned i dalen er det business; kontorbygninger store som oljeplattformer. Det man kan lure på, er hvordan befolkningen får det til å gå rundt økonomisk, her i Sørområdenes største by. Hva lever de av? Jeg nøyer meg med å stille spørsmålet; noen spørsmål kan ikke besvares selv fra et sykkelsete.

Søndag klokka 07.20: Det er langt dette landet, og det minste er sør, og det er jeg glad for, at det ikke er mer enn 55 mil mellom Trondheim og Oslo. Fra Økerntorget ser jeg opp til Holmenkollen, og jeg kjenner meg stolt og lykkelig over at inntekter fra distriktsnæringene i nord og vest, som fisk, oppdrett, mineraler og olje, velvillig har finansiert de 1,8 milliardene som utbyggingen av skibakken kostet. 1,8? Det ble en kostnadssprekk på 600 millioner kroner, men hvem teller vel mynter i slaktetida? Jo, det er litt søtt at økonomene i de store bygningene av glass og metall ikke kan regne, men de kan sikkert mye annet, for eksempel alle prisene på champagne hos Vinmonpolet.

Det er riktig å satse i Sørområdene, og det er fornuftig at lokalsamfunnene her sør får idrettsanlegg. Det kan virke urimelig å bruke 1,8 milliarder på en skibakke, og det er ikke lønnsomt, men vi må se stort på det. Vi må yte vårt for at det fortsatt skal være attraktivt å leve noenlunde fullverdige liv i sør.

Tenk dersom de kommer nordover alle som en.

—-

(Rapporten er basert på observasjoner under det 55,3 mil lange sykkelrittet Styrkeprøven.)

Advertisements

2 kommentar to “Sørområdene minutt for minutt”


  1. Jeg regna med at det kom et innlegg på bloggen din etter sykkelturen, men dette overgår langt mine forventninger! Herlig harselas med Sørområdene og de stakkarene som er nødt til å bo der… Rett og slett fantastisk! 🙂
    Og ikke minst: Gratulerer med vel gjennomført Sørområdene på langs på sykkel 🙂

  2. baardborch Says:

    Du verden. Tusen takk!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: