Det antiautoritære raseriet (festspillnotater I)

fredag 17. juni 2011

DEN SYKE, GALE OPPRØRER: Og selvsagt vant Jack Nicklson Oscar for rollen sin!

«Gjøkeredet» er den geniale satiren som tar rotta på oss kyniske maktmennesker generelt, og spesielt den psykiatri som enten dreper sine pasienter i en kjemisk krigføring eller tar livet av dem gjennom elektrobehandling. Lørdag kveld vises hiphop-versjonen.

Filmen er fra 1975, men fås fortsatt i enhver videosjappe, nå på DVD. Og lørdag  kveld skal historien fortelles som åpningsforestilling i Storsalen i Harstad, versjonert for hiphop. Noen hver har «Gjøkeredet» fra 1975 på listen over de 10 beste filmene gjennom tidene. Det skyldes en gruoppvekkende velopplagt og sykt troverdig Jack Nickolson som psykopaten McMurphy på et amerikansk hospital for mentalt syke på 1960-tallet, men det har også å gjøre med filmens antiautoritære grunnholdning generelt, dens skarpe brodd mot datidens psykiatri spesielt; den retning som hadde (og har) bare to alternativer å velge mellom i verktøykassa: Lobotomi og annen elektrobehandling i den ene boksen, psykofarmaka i den andre.

«Gjøkeredet» var regissert av Milos Forman og basert på en bok av Ken Kesey. Dersom du har sett filmen, og det har du antakelig, har du dine bilder på netthinna. Jeg har mine, og i omvendt prioritert rekkefølge står disse fire scenene klarest for meg etter 36 år:

4. Sykepleier Ratcheds borende blikk mot hovedpersonen og hennes påfølgende avstraffelse av ham. Hun viser med all uønskelig tydelighet hvordan de (vel, vi) som har makt, kan herse, herske og herje med folk dersom det ikke finnes sivilisatoriske rammer og motmakt.

 3. Den ungen gutten stammer, men etter en omgang i høyet blir han kurert. Scenen er egnet til å produsere ettertanke, tro, håp og testosteron hos alle stammere som fyller 17 det året de ser filmen.

 2. Doktorene og pasientene reiser på tur, men rollene byttes. Når pasientene ikler seg doktorenes titler, blir de behandlet som leger og oppfører seg deretter. Den Herren gir et visittkort, gir han også autoritet, sunnhet og normalitet.

1. Sluttscenen, med et urfolksperspektiv som spesielt virkemiddel: Den tause indianerkjempen oppdager at McMurphy er lobotomert og temmet. Han barmhjertighetsdreper sin venn, røsker deretter servantene opp av betonggulvet, kyler dem gjennom gittervinduene og rømmer. Han blir innhentet og drept av soldater.

«Gjøkeredet» var en sterk historie, rørende og morsom, og den vekker fortsatt bekymring hos psykiaterne, for hva gjorde – og gjør – den ikke med deres omdømme? Så sent som i 2003 beklaget en psykiater i Tidsskrift for Den norske Lægeforening seg slik: «En ureflektert tolkning av «Gjøkeredet» kan gi støtte til forståelsen av dagens psykofarmaka som en moderne form for kjemisk lobotomi.»

Jeg tenker: Psykiaterne har godt av å få et spark mellom beina. Deres historie er lite ærerik. Historie? Jeg håper det.  

PS «Gjøkeredet» er nummer 2 av mine favorittfilmer gjennom tidene. Listen er under utarbeidelse. Den foreløpige forkortede versjonen ser slik ut:

1. Babel

2. Gjøkeredet

3. Mephisto

4. Forrest Gump

Nasjonalt:

1. Telegrafisten

2. De dødes tjern

Kom gjerne med innspill!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: