En mann, en sønn og en begravelse

søndag 21. november 2010

 – Jeg vet hvem som drepte John F. Kennedy.

– Ja vel.

– Skal jeg komme oppom avisen en dag?

Mjanja. Dette er for stort for oss. Jeg tror du skal kontakte Operasjonssentralen ved Midtre Hålogaland Politidistrikt, eventuelt New York Times.

Det var den høsten vi fikk fjernsyn. Vi hadde definitivt ikke  penger til slik luksus, men det visste jeg ikke da, og fjernsyn ble det. Far ville se Toralf Engan hoppe bakken ned og ydmyke Helmuth Recknagel under OL i Innsbruck i 1964. Trønderen vant stor bakke, og tok sølv i liten. Hendene over hodet både i bakken og på sletta!

Men én ting husker jeg bedre. Drapet i Dallas.  Det var attentatet som ble mer enn en et attentat; det ble vellykket, dersom man ser det fra drapsmannens ståsted. Fullbyrdet.  John Fitzgerald Kennedy ble drept 22. november 1963, og han var en helt for mange i min generasjon.  

Jo, vi hadde flere helter.  Mahatma Gandhi for eksempel. Han var pasifist, JFK det motsatte. Men i hodene våre er de begge skikkelser som ga verden noe vi hadde behov for.

Lag en krysning av Barack Obama og Bill Clinton, så har vi karen. JFK ville bekjempe fattigdommen og forskjellsbehandlingen av de svarte. Samtidig var han rikmannsgutt og en utenrikspolitisk hauk, og det ble etterkommerne som måtte avvikle USAs krig i Vietnam. Den  var vi imot.

Men vi var for Kennedy. Han var den yngste president ever, og han var den kjekkeste. Det kan godt hende at Marilyn Monroe kunne bekrefte det. Han var en krysning av Bill Clinton og Barack Obama; moderne, offensiv og TV-flink, intellektuelt velutrustet, og muligens godt skodd på så mange slags vis. Jeg tror damene dannet ville si at hadde en vinnende personlighet. Og han ga oss ord som virket.

John F. Kennedys berømte tale ved Rathaus Schöneberg i Berlin, 1963 er et retorisk høydepunkt:

httpv://www.youtube.com/watch?v=hH6nQhss4Yc

Kravet om en mann på månen:

httpv://www.youtube.com/watch?v=g25G1M4EXrQ&feature=related

22. november 1963. JFK blir skutt i Dallas (her:).

Jeg husker drapet fra fjernsynet, i slow motion, igjen og igjen.

Likevel: Det er én ting jeg husker bedre, det er mitt TV-bilde gjennom tidene: Begravelsen – der  JFK jr. gir honnør til sin far.

DEN SISTE HILSEN: JFK jr. hilser sin far. På bildet er også seniors brødre Robert og Ted, fru Jackie og datteren Caroline.

Det bildet glemmer jeg aldri.

Reklamer

Én kommentar to “En mann, en sønn og en begravelse”

  1. Ulf Hallan Says:

    Å ligge i vinduet i Dallas der snikskytteren lå, med geværet hans mellom hendene er også en ganske sterk opplevelse. Som gammel jeger vet jeg at det skuddet som drepte Kennedy umulig kunne vært avfyrt. Å skyte mot et mål som kommer mot deg, som han hadde god tid til, er så mye enklere enn mot et mål som drar fra deg og blir mindre og mindre… Selv om trærne sikkert har vokst litt siden da, var det fortsatt et utenkelig valg. Etter besøket mitt der er jeg veldig sikker på at Kennedy ikke ble skutt fra varehuset. Men det var jo rart at vi var MOT krigen men FOR Kennedy….


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: