Den stygge hverdagskriminaliteten

fredag 6. august 2010

Spørsmålet sniker seg innpå meg. Har jeg likevel puttet ei krølltang i veska eller lirket en økonomipakka AAA-batterier ned i trusa?

Det var en ganske alminnelig sensommer-ettermiddag og like før stengetid. Jeg hadde funnet det jeg skulle ha, hadde til og med betalt og var på tur ut døra og hjem da alarmen brølte.

–  Brenner det?

Det tok noen sekunder før jeg skjønte at i den grad det brant, var det under mine føtter: Jeg var selv grunnen til lyden som skar gjennom lokalet.

–  Det er sikkert ingenting. Sånt skjer iblant, sa jenta ved kassa, og hun var bare lettere brydd.

–  Bare vent litt, så kommer det noen, la hun til.

Noen kom, og jeg forsto på kroppsspråket at han ikke uten videre sluttet seg til kassajentas oppfatning at dette ikke var noe å ta på vei for.

– Bli med inn her, sa han, og så ble det ikke stort mer snakking. Istedet dro han fram utstyr jeg kjenner fra kontroller på flyplassene og i tollen.  

Det var da det gikk opp for meg at dette var ikke en spøk; butikken hadde faktisk gitt meg status som mistenkt. Hjertet slo raskere og var ikke det en svetteperle? Hvorfor det da?

Det skal undersøkes både foran og bak, oppe og nede og midt på, og man står der som et julenek og lar seg frivillig kroppsvisitere av en diskenspringer, og det er da tanken uvegerlig sniker seg inn: Trenger undersøkelsen være grunnløs?  Kanskje er jeg en tyv, en litt sånn hobby-kleptoman som nærmest uten å vite det putter nyttig elektrisk utstyr under skjorta eller i buksa.

Det skulle ha tatt seg ut. På forsommeren ble jeg berettiget tatt for sniking på T-banen i Oslo (straffegebyr: 750 kroner). Skulle sommeren toppes med simpel nasking?

Det ville jeg ikke, så jeg tømmer herreveska på bordet for å bevise min uskyld. Der ligger:

  1. Lommebok. Tom. Modell cirka 1988.
  2. Mobiltelefon, Nokia 2007.
  3. To tannpirkere (ubrukt). Ukjent årgang.
  4. Bilnøkkel. Modell 2008.
  5. Tre binders. Ukjent årgang.
  6. Syvende sans. Modell liten. Årgang 2010.

Intet mer. Intet mer! Og mannen har ikke flere steder å plassere detektoren sin, og den har ikke pepet en eneste gang.

– Jeg tror du får gå da, sier han.

Jeg oppfatter det ikke som en frifinnelse, langt mindre som en beklagelse. Jeg føler at mannen motvillig og på det nærmeste skuffet lar tvilen komme tiltalte til gode, eller at saken henlegges på grunn av bevisets stilling (artiklene 1-6 nevnt ovenfor).

Jeg håper produktene forretningen selger, holder en høyere standard enn alarmen den har latt montere.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: