Den enes brød, den annens død (Europabevegelser VI)

torsdag 29. juli 2010

Her er en historie om et bilhavari i Østerrike og om driftige mennesker med næringsvett.  Inntil videre er historien sann.

Nord for Brennerpasset i de østerrikske alper går motorveien gjennom fjell og over dal på imponerende byggverker. Tidligere slynget veien seg i dalbunnen, gjennom landsbyer, oppetter fjellsider. I dag tilbyr motorveiene fri fart på installasjoner av stål og betong, avsondret fra livet utenfor autovern og høye gjerder.

Derfor vet ikke bilistene gjennom Sør-Tyrol denne julidagen 2010 at det leves et liv langt der nede i dalen, hundrevis av meter under motorveien.

Det føreren med stø kurs nordover derimot vet, er at trafikken glir greit, men hvorfor må trailerne i høyre bane krype i under 100 km/t? Hun finner det formålstjenlig å legge seg ut et felt til venstre. Ikke i feltet helt ytterst til venstre riktig nok; det er forbeholdt dem med Audi og BMW, og andre som prøver seg der, får umiddelbart en kvikkas i hekken, blinkende med lysene og med klar beskjed: Pell deg bort, dette er lekeplassen for dem som aldri skal under 150 km/t. Den norske bilen med kurs hjemover forblir derfor i midtre felt, og nå skal vi over nok ei bru tvers over en dal, fra den ene fjellsiden til den andre. 

Snudelkatongklappmjong!

En anklagende, dømmende og iverksettende lyd av smerte og fortvilelse drønner gjennom bilen nedenfra og forfra.  Dasjbordet blinker som et lysorgel på et diskotek forbeholdt dem under 20, og meldingen er klar: Bilen må øyeblikkelig stanses, parkeres og repareres, eventuelt avlives.  Men det dasjbordet ikke vet, er at bilen på sin høyre side har en trailer fullastet av olivenolje, på venstre en strøm av unggutter som forsøker å sette fartsrekord mellom Verona og München.

Til alt hell er lykken bedre enn det meste annet, og bilen bukseres med blinkende alarmlys til høyre på motorveien, mellom trailerne, og den ruller inn i og stanser i veikanten der brua er i ferd med å nærme seg fast alpefjell.

Til alt hell II er det nødvendig med bare ganske få hundre meters dytting av bilen i svak motbakke til en bensinstasjon, og derfra går alt på skinner. Bare få minutter etter panikk i 100 km/t er vi i trygge hender.

– Nur eine Minute, sier den høflige mannen på bensinstasjonen. Han har kontaktet et bilbergingsfirma, og det er straks på pletten. Vi taues ut av stasjonen, ned i en liten østerriksk landsby  i dalbunnen – og inn på et verkstedområde for et firma som fører Mercedes, men gjennom skilt forsikrer oss at det behersker «Reparatur aller Marken».

 – Bilen vil bli undersøkt i morgen, sier  bilbergeren, som representerer samme firma.

– Vi trenger et sted å bo til da.

– Jeg har allerede bestilt hotell til dere. Hotelleieren kommer og henter dere. Dere ser han straks i en svart Mercedes, sier bilbergeren.

Parkeringsplassen utenfor verkstedet er fylt av biler som venter på en kyndig bilmekanikers faste, men vennlige  hånd. Her er østerrikske registreringsnummer, men flere utenlandske. Nederlenderne og tyskerne dominerer, men det finnes også biler fra Danmark, Italia og Norge. Under motorveien i bru langt der oppe har driftige sjeler med næringsvett funnet muligheter i havarier langs Autobahn, og her kunne historien ha sluttet i en ideligen alpelykke, dog med noe usikkerhet om forskjellen på Keilrehmen og Zahnrehmen (hvor det førstnevnte er en uskyldig viftereim, det sistnevnte den mer ubehagelige registerreima).

….

Men historien vil gå videre, for egen maskin så å si, og den vil fortelle at bensinstasjonen ved motorveien, bilbergingsfirmaet og bilverkstedet alle bærer ett og samme firmanavn.   Jeg grubler over det over kveldens wienerschnitzel på hotellet drevet av en kar med et etternavn jeg allerede kjenner.  Drives hele landsbyen av en og samme familie?

Neste morgen har alpeluften gitt meg en lettere forkjølelse, og jeg må på apoteket, og sannelig: Samme familie også her, og den gjør tydelig god butikk på havarerte Autobahn-gjester.

Reparasjonen av bilen tar tid, forklarer verksmesteren, og hotelleieren gleder seg. Det gjør også innehaveren av SPAR-butikken (du vet hvilken familie som driver den). Og forkjølelsen min blir verre. For å få resept på hard lut oppsøker jeg legekontoret, som også er drevet av byens familiekonsern.

Mens jeg sitter der på legens kontor, kikker jeg ut av vinduet. På den andre siden av gata har  begravelsesbyrået sitt kontor.

Jeg blir ikke  friskere når jeg oppdager hva innehaveren av byrået heter.

Advertisements

8 kommentar to “Den enes brød, den annens død (Europabevegelser VI)”

  1. Hehe Says:

    Hehe. Dette kunne nesten vært manuset til de første ti minuttene av en hittil ikke produsert skrekkfilm med navn «The Village» eller «Das Dorf»

  2. Bjørn Hall - Hofsø Says:

    Utmerket petit/blogg bladfyk-. Gode observasjoner, god penn og journalistisk snert. Skjelden godt skrevet. Glær meg til neste blogg her vi sitter i Igalo, Montenegro hvor vi skal feriere i syv uker til.
    God sommer
    Bjørn

  3. Frode Røch Says:

    Treffende beskrivelse av autobahn !
    Har stort sett brukt midtfila mellom Munchen og Lago de Garda.
    Har forøvrig knallfint vær her.

  4. Aage Myhre Says:

    Hei Baard, Bjørn Hall-Hofsø har fullstendig rett: Bloggen din har blitt hovedårsaken til at jeg åpner ht.no så godt som hver dag nå. Glimrende!!
    Dine skildringer fra Europaturen får meg til å trekke på det positive smilebåndet hele veien. Etter selv å ha vært en av de som foretrekker ytre venstre hva angår europeiske motorveier gjennom mer enn 30 år nå, klarer jeg ikke helt å dy meg fra å fortelle at jeg alltid sitter klar med høyrefoten, kun et par millimeter over bremsepedalen, når jeg ser norske bilskilt foran meg i midt- eller høyrefilen…
    Problemer med bilen har jeg også hatt noen ganger. Som regel med irritasjon idet det skjer, men oftest med glimrende, hjertevarme opplevelser som konklusjon – nye bekjente, god vin på lokale vertshus, osv.
    Og for til slutt å gjøre deg aldri så lite misunnelig; Litauen har hatt sin beste sommer noensinne, med masse sol og temperaturer på mellom 25 og 35 grader så godt som hver dag siden juni en gang…
    Jeg har ikke unngått å legge merke til at dere har vært litt mindre heldige i år, så jeg unner deg og dine lesere en virkelig strålende august der oppe i mitt kjære høye nord!

  5. kviser Says:

    Du skriver på en veldig morsom måte hvor du samtidig får frem dine synspunkter. En god beskrivelse av autobanen, det vil jeg virkelig si meg enig i:)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: