Kaffe på Folkets hus (Europeiske bevegelser V)

tirsdag 27. juli 2010
 

PÅ VEGGEN: Che Guevara (til venstre), Ho Chi Minh og Marilyn Monroe.

Don Camillo har jeg ikke sett, men Che Guevara er her fremdeles, og som noe mer enn et ikon for ungdommer som tror han er en rockeartist eller en modell for Hennes &  Mauritz.

Landsbyen Asciano mellom de toscanske byene Pisa og Lucca. Stedets hovedgate Via Barrichini innledes med den vakre steinkirken og en park med minnesteiner for de falne under krigene. Like ved kirken ligger en kafé med kristen formålsparagraf og ditto symboler på veggene.

Jeg sitter på den andre siden av gaten, rundt et enkelt bord utenfor Casa del Popolo, Folkets hus, og det er ikke mulig å la være å tolke landsbyen inn i Giovanni Guareschis forrykende (og filmatiserte) roman om Don Camillo, landsbypresten som har et hjerte av gull og nerver av stål – og et kjærlighetshat til den italienske landsbyens kommunistiske ordfører.

Italianette ungjenter ruller forbi Casa del Popolo på sine Vespaer, og slakteren på den andre siden av gaten står mest på fortauet, pratende med forbipasserende. Jeg ser flere som går inn i slakterforretningen, men ingen som kommer ut.

Inne i kafeen på Casa del Popolo sitter gamlingene med sine kortspill og svartsterke espressoer. I etasjen over har sosialistpartiet Democratica di Sinistra sitt landsbykontor, og gamlingene i kafeen blir forsiktig begeistret når jeg beskuer fotografier i svart/hvitt av den søramerikanske frigjøringskrigeren Che Guvara og den nordvietnameiske kommunistlederen Ho Chi Minh (og jeg smiler bare innenat over at det tredje fotografiet på veggen i Folkets Hus er av Marilyn Monroe).

Men bildene er falmet, og det er herrene også, og flagget over inngangen er istykkerrevet. Det er Berlusconi som råder i Italia, og uansett hvor mange skandaler Italias høyreorienterte statsminister blir blandet inn i: Han vinner valgene.

Vises det? Turister på korttidsopphold kan ikke merke et vanstyrt Italia med finanskrise og offentlig armod. Tvert i mot: Det Italia en norsk gjest møter, er vennlige mennesker, harmonisk atmosfære, søppelbokser som blir tømt, veier som er asfaltert, en flaske vin for to euro og tilstedeværende og mykt politi i gatene.

– Men jeg vet ikke hvordan det blir fremover. Har du hørt om Berlusconis politikk, spør Viola ved kanten av svømmebassenget på turistanlegget hennes svigerforeldre driver.  Hun studerer språk og lingvistikk ved Universitetet i Pisa (som har drevet siden 1343, den gang vi nordmenn så vidt hadde forlatt vikingstadiet). Viola kan tenke seg å ta doktorgraden i språk og bli lærer ved Universitet i Pisa.

– Men Berlusconi liker bare det som er lønnsomt umiddelbart, så jeg vet ikke hvordan det blir, sier hun.

Kristin Clemet, leder av den konservative tankesmia Civita, konstaterte det under Harstadkonferansen for noen år siden:

– Det er et paradoks at nordmenn liker best å feriere i land som Spania, Frankrike og Italia, altså land som har sosiale velferdssystemer som er mest ulike de ordningene vi selv har i Norge.

Kanskje er det slikt gamlingene på Casa del Popolo egentlig tenker på under kortspillene på kafeen hos Casa del Popolo.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: