Ingen tramp i klaveret

fredag 5. februar 2010
 

KONTROLL: Daisuke Yoshimoto hadde stålkontroll på enhver bevegelse på klaveret, der Ellen Ugelvik forsøker å få kontakt ved hjelp av følsomme fingre over tangentene. Foto: Steve Nilsen

Enkle toner, ingen ord. Grå japaner på svart flygel og en uskyldshvit pianist.

Solas tilbakekomst markeres på så mange måter. I Harstad skjer det gjennom Iliios, en festival for samtidsmusikk (ilios=sol på gresk), og det er bare helt utrolig stilig at en så sær festival kan leve her i byen vår, ja mer: Vokse og gro. Se www.ilios.no for mer informasjon og http://www.ht.no for rapporter fra dagens evenementer.

Ilios-dagen begynte med en spontandebatt under navnet Squabble. Mystisk? Ja visst. Siden det var jeg som ledet debatten, og fordi redaktører er sjenerte og beskjedne til det selvutslettende, skriver jeg ikke mer om dette arrangementet (men de som insisterer, kan lese og se mer her).

Jeg vil heller skrive om dyster japansk dans, og det ville forundre meg dersom det Daisuke Yoshimoto (68) bedriver, er slikt som skjer en vanlig fredagskveld under pensjonistdansen i Tokyo og Kobe. 

– Magisk, mystisk og merkverdig, er beskrivelsen Lars Tverseth fra Kvæfjord gir etter forestillingen i kveld.

Han er en av 60 som har fulgt den magre, muskuløse og nestennakne japanske pensjonistens kroppspresise og florlett kontrollerte bevegelser gjennom 48 minutter, på flygelet og etter hvert opp mot veggen og i vannflaten.

Ved flygelet: Ellen Ugelvik (39), Spellmannspris-dekorert norsk samtidsmusiker,  monotont spillende i det som kan se ut til å være et forsøk på å oppnå kontakt med mannen fra solens rike. Forestillingen heter tross alt «Kjærtegn».

Etter hva jeg kan se, lykkes hun ikke synderlig. Til det pines og plages han for mye.

Samtidsdansen hans kalles butoh, som fra 1950-tallet har vokst frem som en reaksjon på det klassiske kunstlivet. Butohdansen er inspirert av Freud og hans oppmerksomhet om menneskers skyggesider, og det slår meg når japansk klokkespill forandres til lydsirener: Det er martrende minner om amerikanske atombomber i danserens barndom som får sitt utløp i Harstad 66 år senere.

Butoh er blodfersk japansk kunst. La meg randbemerke forestillingen slik med noe som i et heldig øyeblikk vil kunne assosieres til japanske tradisjoner av betydelig eldre dato (haiku): 

Smekre sener grå

skraper sjelens skygge så

flygelet det blør

«Kjærtegn» hadde verdenspremiere i kveld. Ny forestilling lørdag!

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: