Bør vi fortelle hvem som dreper?

lørdag 9. januar 2010

Neste gang et menneske blir drept i harstadregionen, vil Harstad Tidende skrive hvem som ble drept, etter at de pårørerende er varslet.  Vi vil også være diskret til stede under begravelsen. Og denne gangen vil vi etter hvert skrive hvem som drepte.

Nyttårshelga har jeg brøytet meg gjennom en bunke eksamensbesvarelser fra Høgskolen i Volda. Det er journaliststudenter som har gjennomført sitt første semester som har sendt meg sine 12 eller 19 håndskrevne sider. Midt i desember satt studentene i seks timer og svarte på spørsmål om språk og kildearbeid – og etikk.

Utgangspunktet for den sistnevnte oppgaven var et drap i Trøndelag i november. Adresseavisen brakte et bilde av den drepte på forsiden, uten familiens samtykke. Det synes studentene var for drøyt. Dimensjonering er viktig i kriminaljournalistikk, så et diskret bilde inne i avisen hadde vært n0k. Jeg er enig med dem.

Dagbladet presenterte navn og bilde på den siktede. Det synes både studentene og jeg lite om.  Jo, det er snakk om en alvorlig forbrytelse, men vedkommende er ikke dømt (bare siktet). Dessuten er han 18 år, offentlig ukjent og ustraffet. Han burde ha sluppet å bli navnet og presentert – i alle fall på dette stadium.

Men et drap er ikke en privat sak. Det er det også, men det er mer. Det skriver politisk redaktør Siri Wahl Olsen klokt om i Adresseavisen 11. november.

Vi bryr oss. Et drap er et høyst ekstraordinært inngrep i den offentlige husfred. Det er ubehag og vemmelse og forferdelse. Sånn skriver vi om. Avisene skal følge sine lokalsamfunn i godt og ondt.

Men vi skal ikke grafse. Vi skal skrive om drapet, men ikke utlegge detaljer ubegrunnet. Vi skal være til stede under begravelsen, men holde oss på avstand og unna den private sorgen.

Men skal vi skrive hvem som drepte? I tilfellet i Trøndelag i desember ble en ustraffet 18-åring presentert som siktet. Han burde vært skånet for slikt av Dagbladet, som presenterte ham med navn og bilde.,

Det seneste drapet i Harstad skjedde i 2004. Harstad Tidende skrev aldri hvem drapsmannen var, selv ikke etter at rettskraftig dom forelå mot den voksne drapsmannen. Oppstår en tilsvarende situasjon senere, blir vedkommende presentert i avisen når han eller hun er dømt og dommen er endelig – med mindre det skulle foreligge helt spesielle omstendigheter som skulle tilsi en annen vurdering.

Vi navngir lokalpolitikere som tas dømmes for snusking med noen titusener kroner fra NAV,  og  bedriftsledere som har omgått mva-reglene. Med hvilken gyldig begrunnelsen skal vi da la være å offentliggjøre identiteten til dem som begår de mest grufulle  handlinger på sin neste, på en av våre?

Jeg er interessert i dine synspunkter? Si gjerne din mening i kommentarfeltet!

Reklamer

13 kommentar to “Bør vi fortelle hvem som dreper?”

  1. Goaskin Says:

    Vent med offentlig-gjøring av navn på gjerningsmann til ETTER domfellelse. Offentliggjøring av navn på offer bør gjøres i samråd med pårørende.

  2. Ursandy Says:

    Det er ikke alle som er interessert i å lese om drap i det hele tatt. For meg er en fødsel viktigere enn et drap. Jeg tror at død blir mer og mer uviktig ettersom papiravisene blir borte pga sensasjonsjaget blir mindre.

    Dersom noen jeg kjenner dør, får jeg jo vite det uansett. Dersom noen jeg såvidt kjenner dør, går livet videre uansett om jeg får vite det eller ei.

    Å offentliggjøre navnet på en som bare er siktet anser jeg å være et grovt overtramp av presseetikken. Dette kan ødelegge flere liv i kjølvannet (som i Bjugn-saken) og jeg kan ikke se noen annen fordel enn ved at (papir)avisa får mer blest og tjener penger.

    Bør man offentliggjøre navn etter at folk har blitt dømt? Hmmm voldsomt godt spørsmål. Jeg selv har ingen interesse av å vite det.

    Da jeg studerte psykologi i Australia i 2004, lærte jeg at det var voldsomt stor forskjell for kriminelle (etter at de hadde sonet) om nærmiljøet visste om at de var kriminelle eller ikke. Der hvor nærmiljøet visste at de var kriminelle, ble de behandlet deretter, og mange flere ble kriminelle, enn de som folk trodde var «vanlige/ærlige» borgere.

    Så basert på dette vil jeg si: Nei vi trenger ingen navn overhodet. Jeg trenger heller ikke navnet på lokalpolitikere som gjør ugjerninger eller noe som helst. Folk bør alltid få møte oppegående, positive mennesker. Dette hjelper de selv til å bli positive, oppegående mennesker.

    Men når det gjelder strafferammen for hvitsnipping, så kan den godt bli MASSIVT brutal. Hvor mange liv har ikke gått tapt pga Wall Street-krakken i 2008? De ekte morderne har slips og er på TVen relativt ofte, vil jeg si.

  3. edvin m eriksen Says:

    Uansett hva HT eller andre aviser skriver om synes jeg de skal la være å late som om det ligger etiske vurderinger bak hva de gjør eller ikke gjør. Aviser – og andre media- har en eneste målsetting som går utenpå alt annet: Profitt! Hva avisene smeller opp på forsidene – eller ikke- er naturligvis alltid styrt av hva redaksjonen tror vil selge mst mulig aviser. Å late som om avisa har andre etiske begrunnelser for hva de lager store overskrifter om er bare fordummende.

  4. Surfeline Says:

    Nei jeg synes ikke Harstad Tidende bør bli en avis på linje med Dagbladet og Se og Hør. Selv om «alle» vet hvem det gjelder så bør ikke avisen offentliggjøre navn i drapssaker og andre store kriminalsaker. Hvorfor skal navnet offentliggjøres? Hva skal det være godt for? Flere lesere? Tjene mere penger? Man rammer ikke en forbryter ved å offentliggjøre navnet, det er KUN familien som rammes.

  5. Peter Says:

    Jeg synes ikke at HT skal publisere navnet på den kriminelle. Forhåpentligvis har fengselsstraffen hatt sin virkning og vedkommende kan vende tilbake til samfunnet og bli en samfunnsnyttig borger. Et stempel som drapsmann kan føre til at mange selvgode mennesker i nabolag eller omgangskrets holder dette mot vedkommende i tiden etter at straffen er sonet. Fengsel skal i utgangspunktet være straff nok. Også familien til vedkommende burde skjermes, de har i utgangspunktet ingen skyld i det som har skjedd.

    Når det gjelder offerets familie, så både skal og burde de prioriteres. De opplever en fryktelig situasjon, og skal ikke utsettes for ytterligere tøffe situasjoner – de har det vanskelig nok. Jeg skjønner ikke hvorfor HT skal møte opp i begravelsen – det er vel litt drøyt, eller?

    Pass på at dere ikke blir enda en Se og Hør-avis.

  6. lise Says:

    nei, vi vet alle at den skyldige skal settes fri igjen og forhåpentligvis leve et liv etter lover og regler, dette vil kun gjøre det enda værre.
    så er det familien, skal de straffes på denne måten? skal ei mor og en far få servert dette i avisen? synes ikke det. jeg er heller for et offentlig register for pedifile, her vil jo selvfølgelig også familiene få en ekstra belasting, men ,men!

    så var det snakk om begravelse?? ka i alle daga ska dåkker gjøre dær? æ hadde kasta dåkker ut!! her må dåkker kjenne besøkelsestia dåkkers! hold dåkker unna, nu går dåkker over streken!

  7. Kurt Bjerklund Says:

    Det er forskjell på forbrytelser. De red nevner som har forbrudt seg mot felleskapet ved å misbruke tillit og stjele av felleskapets penger, fortjener etter min mening å bli uthengt.
    Bak et drap ligger det sjelden vinnings hensikt. Det er vanligvis folk med store psykiske problemer som gjør slikt, og handlingen er en like stor tragedie for gjerningspersonen som for offeret. Navn på alvorlig syke er vel neppe interessant med mindre man er tilhenger av Se og Hør- journalistikk.
    Men HT må gjerne offentliggjøre navn om et rovmord har skjedd. Det kan nok bli en stund til.

  8. Trygve Jacobsen Says:

    Jeg mener det er uetisk å offentliggjøre navn eller bilde av drapsdømte eller andre straffedømte. Det vil brennemerke den dømte for resten av livet og vanskeliggjøre at vedkommende raskt kan integreres i samfunnet etter soning. Jeg mener at massemedias omhandling av kriminalsaker er altfor omfattende og bare egner til grafsing i ofrenes og gjerningspersonenes privatliv. Slik omtale har ingen annen hensikt enn å øke opplaget til aviser og ukeblader eller seer- og lyttertallene til andre massemedier. Slik offentliggjøring av private tragedier som massemedia bruker stadig mer spalteplass på i likhet med kjendisstoff bidrar til å ta fokus fra andre viktige samfunnsspørsmål. Harstad Tidende er ikke noe unntak og vil forsterke denne tendensen ved å offentliggjøre gjerningspersoners navn og bilde.

  9. Terje Says:

    Offentliggjøring av navn i media, blir for meg et spørsmål om tidspunkt.

    Er det greit å sitte i godstolen en lørdagskveld, slå på TV-nyhetene og få slengt i fjeset at en god venn er drept?? Det sies at man skal vente til de pårørende er varslet, men hva med venner? Spesielt i type drapssaker, så er kanskje ikke hovedfokus for familien, å varsle venner i Norges langstrakte land. Er det ikke da naturlig å vente et par dager før man trykker navnet (og bilde) utover tv-skjermen og alle nettaviser?

    Den drepte blir verken mer eller mindre drept av om media opplyser navnet, og det er tross alt mere «behagelig» å få en slik beskjed gjennom for eksempel en telefon, enn å få det slengt i fjeset fra tven midt i lørdagskosen..

    Når man etter å ha kommet seg etter sjokket som tven serverte, uten at man hadde den minste mulighet til å forberede seg, så har man naturlig nok mange spørsmål. Da er det lett å ty til nettavisene…
    Men når man blir møtt av overskrifter som «Skar over halsen på venninnen», så blir det rett og slett kvalmt.

    Den drepte blir, som tidligere sagt, verken mer eller mindre drept av å bruke denne type overskrifter. Overskrifter som kun er brukt for å få flest mulig klikk, som igjen genererer penger til grådige medieeiere. Er vi virkelig kommet så langt i dette samfunnet at vi MÅ vite alt??

    Kan redaktøren svare på hvorfor det er nødvendig å å informere om navn fortest mulig etter et drap (Det er jo tydeligvis en konkurranse om å være den første med «nyheten»), og hvorfor er det viktig å forteller gjennom media nøyaktig hvordan et drap ble begått? Det gjør ikke den drepte mer levende, og det gjør heller ikke sorgprosessen noe mindre, å bli møtt av den type informasjon over alt når man klikker seg inn på nettet.

    Dere har etiske rettningslinjer som heter «Vær varsom plakaten», kanskje tittelen på den skulle vært brukt oftere når man vurderer hva som egentlig er samfunnets informasjonsbehov, satt opp med medias trykkekåthet?

  10. Johan Says:

    For det første risikerer drapsmenn inntil 21 års fengsel. Hvor mange er det som registrerer, etter så lang tid, at «the killer» er ute på gatene igjen ? Videre er det noe som heter ettervern, det finnes et apparat som sørger for at også mordere skal kunne leve et liv, når de en gang slipper ut. Det er høyst usannsynlig at denne personen returnerer til Senja, hvis det var der han voldtok og drepte en sau. Jeg synes det er riktig at domfellte mordere får sitt navn og bilde på trykk. Videre synes jeg avisene kunne gått mye lengre, jeg ville publisert hele livshistorien til vedkommende, det er jo interessant lesning. Man kan da skaffe seg et nærmest totalitært bilde av dette menneske og på denne måten få en bedre forståelse av person og handling. Det største problemet slik jeg ser det, er ikke offentliggjøring av kriminelle, men heller den begrensede mengden med informasjon. Mediene overlater i slike saker for mye til lesernes fantasi. Det legges for mye ansvar over på den enkeltes evne til å oppfatte og tolke riktig. Resultatet er jo som oftest lynsjestemning, fordi vi har et altfor forenklet syn på mennesker som begår slike handlinger. Så, jeg synes det er på sin plass med en halvveis kriminial-novelle i avisen, hver gang en morder er dømt. Hvem gidder lese Jo Nesbø da ?

    • Ingene tvil. Says:

      Dette å trekke fram de mest alvoligste saker,er dette ikke en vanlig for norske presse,og hvorhvor skull Ht väre dårliger en hva andre medier i norge er? Det at H.t pröver å krype seg sammen i norsk medie blir så det blir.H.t. har gått ut med ufurskylte medieinntresser der offret må lide for mediat sin egen inntresse.
      Bård er bård.H.t med spissene må vite mer konkret i enkelte saker för de blaffrer til skade for en eller fklere personer.Det har ved flere anledninger H.t utfört.Ingen er bitter,men hvor i huleste gå villskapen.Pröv å sikkre bedre bedre dekkning,der feiler minskes i det aller minste.

  11. baardborch Says:

    Takk for mange kommentarer! Jeg skal revidere teksten og publisere den på side 3 i Harstad Tidende en av de første dagene – og vil også legge inn teksten her. Vennlig hilsen Bård Borch Michalsen

  12. Tony Gulla Says:

    «Neste gang et menneske blir drept i harstadregionen, vil Harstad Tidende skrive hvem som ble drept, etter at de pårørerende er varslet. Vi vil også være diskret til stede under begravelsen. Og denne gangen vil vi etter hvert skrive hvem som drepte.»

    Burde ikke dette være en vurdering som gjøres i hver enkelt sak? Ingen drapsaker er like, og vil, slik jeg ser det, kreve at redaksjonen tar en subjektiv etisk vurdering i hver konkrete sak, når man har «fått den på bordet».

    Greit nok at man har som utgangspunkt for den etiske vurderingen at man SKAL skrive navnet på den drepte, at man SKAL skrive navnet på den som drepte og at man SKAL gå i begravelsen.
    Men før man gjør det, må man etter min mening, hver gang stille seg spørsmålene; HVORFOR skal vi skrive navnet på den drepte?, HVORFOR skal vi skrive navnet på den som drepte? og HVORFOR skal vi gå i begravelsen?

    Hvis man ikke gjør det, så tror jeg det kan være lett å glemme at vi i media kun har en rett til å informere, ikke en plikt.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: