Jens’ julebok

torsdag 24. desember 2009
 
 
 

Jens' julebok harmonerer godt med statsministerens ideologiske grunntenkning. Foto: Ronald Johansen

Statsministeren er godt oppdratt, og vet at det er en skam å være Julepetter. Derfor holder nok Jens seg hjemme i dag. Da får han tid til å lese boka han har bestemt seg for å lese i jula.

1. juledag pleier være en langsom dag for unger. I dag er det tradisjonen tro ikke tillatt å gå ut på besøk. Da blir man Julepetter, og det er det ingen som vil være.

Derfor er dagen skapt for rolige timer innendørs. Jens Stoltenberg har fortalt Dagbladet at han i år skal lese én bok i jula, og det blir Roy Jacobsens «Vidunderbarn». Valget fortoner seg som selvsagt. Jacobsen er erklært sosialdemokrat og Ap-venn (og -rådgiver), og bøkene hans er preget av de sosialdemokratiske tanker. «Seiersherrene» fra 1991 var en strålende litterær prestasjon om byggingen av velstands-Norge etter krigen, en generasjonsroman som startet på Helgelandskysten i 1927 og sluttet i Oslo i 1990.

«Vidunderbarn» er en klassisk fortalt roman som vi setter pris på, alle vi som ikke krim, som sovner etter to sider med Harry Potter & Da Vinci-koden og annet tøv, og som ennå ikke har turt å åpne bøker fra India.

Da kan man også lese Erlend Loe eller Lars Saabye Christensen, og definitivt Levi Henriksen, men det blir Roy Jacobsen denne gang. Han er mer urban enn Henriksen, mer østkantorientert enn Christensen og mindre tøvete enn Loe.

En smak av 1960-årene.

«Vidunderbarn»  er en rett frem og ganske sår historie om 10-åringe Finn fra nedre Groruddalen i Oslo på 1960-tallet, dette formidable tiåret da menn ble gutter og husmødre kvinner. Finn vokser opp alene med moren, inntil det dukker opp både en ukjent halvsøster og en leietaker. Her er også strenge lærere med to penner, en blå til å skrive med og en rød til å henrette med, her er klassekamerater i alle formater og innpakninger, og her er slektninger med egne historier som det kan fortelles mer og mindre åpent om under og etter julaftenpjoltrene.

Har boken en happy ending?  Ikke helt, men når regnestykket skal gjøres ferdig, må det kunne konkluderes at både Finn og hans mor kom ut av 1960-årene på et absolutt hederlig og noenlunde lykkelig vis. Begge hadde skrubbsår på kropp og sinn, men de hadde også mange fine opplevelser fra en tid som var elektrisk, vakker og hardhendt sosialdemokratisk.

«Vidunderbarn» kunne blitt heimstaddiktning om barndom på den litt bedre østkant i Oslo for 40 år siden. Roy Jacobsen løfter fortellingen ut av denne tid og dette rom slik at historien vil kunne glede og bevege de fleste som en gang har vokst opp.

«Vidunderbarn» anbefales, og bytt gjerne til den dersom du i går fikk en bok du ikke orker å gyve løs på. Jeg tror ikke Jens vil kjede seg ett sekund, og han vil formentlig sende mange tanker til den generasjonen som bygde landet, fra oss som ifølge nevnte Erlend Loe tilhører generasjonen som definitivt ikke bygger landet. Vi bare pusser opp.

PS Jo, jeg ser dette ble ganske maskulint. Jeg lover raskt å komme tilbake til omtale av en av høstens mestselgende damer, Herbjørg Wassmo.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: