Fem dager i fredsprisens stråleglans

tirsdag 8. desember 2009

Artikkelforfatteren uttaler seg selvsikkert om fredsprisen til avisen JongAng Ilbo.

Fullstendig ufortjent, helt tilfeldig og  uten tilstrekkelige forutsetninger ble jeg kastet ut i  fem dager som jetsetter og fredsprisekspert.  Jo,  det gikk an, det. Hjemme skulle vi ha fiskeboller til middag den dagen jeg dro til den andre siden av kloden.

Hver fredsprissesong minnes jeg den gang  i år 2000 jeg ble tildelt en kuriøs rolle som fremtredende representant for fredsprisnasjonen Norge.

Det begynte med at redaktøren av en sørkoreansk avis ble buret inne, visstnok for påstander om skattesnusk som selvsagt var grunnløse. Redaktører driver ikke med slikt. Avisorganisasjoner verden over sendte protester til Sør-Korea, og redaktøren ble sluppet fri. I Sør-Korea hersket den oppfatning at klagen fra Norske Avisers Landsforening var avgjørende: Norge tildeler nemlig fredsprisen, og Sør-Korea hadde lenge markedsført kandidaturet til president Kim Dae-jung. Derfor ønsket ikke Sør-Korea på noen måte å irritere Norge.

Som takk for hjelpen inviterte den sørkoreanske avisen en representant for Norske Avisers Landsforening til Seoul. Alle ble spurt, ingen kunne reise, og da var det bare meg igjen, jeg arbeidet for organisasjonens tidsskrift «Dagspressen» på den tiden. Kunne jeg tenke meg å reise til Sør-Korea?

Det kunne jeg. Samtidig som jeg lukker ytterdøren hjemme en oktoberformiddag,  forteller Gunnar Berge direkte på TV at Nobels fredspris 2000  skulle tildeles… Kim Dae-jung.

Det amerikanske magasinet Newsweek har en koreansk utgave med noe lokalt stoff. Her er en omtale av fredsprisen fra oktober 2000, skrevet av undertegnede, men i høy grad basert på Kunnskapsforlagets "Store norske leksikon".

Et halvt døgn  senere og etter en behagelig reise på business class  ankommer jeg Seoul. På flyplassen hentes jeg av svart limousine, og på hotellet betraktes jeg som en høytstående offisiell gjest fra fredsnasjonen som har gitt deres populære president fredsprisen. Slik fortsatte det. Jeg ble intervjuet av avisen JoongAng Ilbo  om Nobels fredspris, og kunne i et opplag på 2,6 millioner og på flytende sørkoreansk formidle alt jeg husket om fredsprisen fra «Store norske leksikon». Jeg ble også plassert som norsk deltaker i en rundebordskonferanse hvor kloke mennesker skulle diskutere tiltak for bedre samkvem mellom Europa og Asia. Bidraget fra den store fredsnasjonen Norge ble overraskende beskjedent.  Jeg ble likevel invitert til det første pressemøtet med presidenten etter at fredspris-valget var bekjentgjort. Seansen ble sendt direkte på flere sørkoreanske TV-kanaler.

Der satt journalister fra  The Times, El Pais, Neue Zürcher Zeitiung, Die Zeit og Folkets Dagblad med skarpsindige spørsmål, men bare én av journalistene fikk stille et spørsmål til Kim Dae-jung…..representanten for Norge.

 Jeg går av bussen hjemme,  kikker meg rundt. Hvor er heisvakten? Hvorfor kommer ingen og tar kofferten min? Inne lukter det fiskepinner.

PS Etter besøket skrev jeg en artikkel for avisen «Vårt Land». Den følger her:

Solskinn over Seoul

Det blå plastbordet og kjøkkenkrakken settes frem i krysset mellom to smale bakgater i bydelen Tongdaemun. Høstsolen skinner fremdeles skarpt over den sør-koreanske hovedstaden Seoul, og president Kim Dae-jung er belønnet med Nobels fredspris for sin solskinnspolitikk.

– Jeg kjenner ikke byen igjen, sier den gamle mannen. Staven fører ham bort til meg. Han tror jeg er amerikansk, som de fleste ikke-asiater i Seoul. Han flyttet til USA i 1981. Nå besøker han sønnene sine, som ble igjen.

– Så mange nye, høye bygninger. Jeg finner ikke frem lenger.

Håpet: Ny gjenforening

Et koreansk granittpar følger aktiviteten utenfor Hotell Shilla. Det var i storsalen her det ble ropt ut under OL i 1988: "And the decision is Lillehammer"

Det fasjonable Hotell Shilla kneiser på høyden med sine 23 etasjer og en heisvakt som bukker deg dypere enn det du lærte på danseskolen. To av heisene er stengt fordi den kinesiske statsministeren er i byen. Også båndene med Bejing skal broderes mykere. Hotell Shilla er kalt opp etter det første forente Korea fra år 676. Nå håper koreanerne på en ny samling.

– Personlig tror jeg det vil gå 15-20 år før Korea er forent, sier ministeren for gjenforening over et måltid ris med et utall sideretter. Han er den 26. i rekken. 

Fra CD-spilleren i en brusbil klinger melodiøse xylofonrytmer. Refrenget spilles tusen ganger – forteller at Europa er 11 timer unna med fly. Men skriften på veggen beretter om Rock Live Café og Woodstock Showbiz Live Bar. Forbi plastbordet i gatekrysset passererer unge menn klare for sin åtte retters koreanske lunsj. De er striglet. Kanskje hører de til hos Samsung, kanskje hos Huyndai.

Moderne høyteknologi

Levestandarden er høy i Seoul, verdens tredje største by med 10 millioner innbyggere. Velstand, forbruk og internasjonal modernitet farvelegger bybildet. Utbredelsen av Internett er like omfattende som i Skandinavia, og like mange snakker i mobiltelefon som på Karl Johan eller i Kanebogen. Og telefonene er om mulig mindre og enda mer fancy.

– Vi jobber hardt. 12 timer hver dag, seks dager i uken, sier Ahn Sung-Kyoo. Han er reporter i avisen JongAng Ilbo, som med et opplag på 2,6 millioner spres til like mange som hele den norske presse til sammen. Reiseveien hjem til drabantbyen krever en time med buss. I høyblokkene bor familiene i leiligheter som sjelden er større enn 40 kvadratmeter. Ahn Sung-Kyoo har ett barn. Det er slik det er i Sør-Korea: Myndighetene ønsker maksimum to barn per familie. Hele folket skal i arbeid.

Nette ungjenter rusler forbi, ser ut som modeller for høstens kolleksjon. Tekstilindustrien er stor i Sør-Korea. Kanskje skal jentene til kjøpesenteret Migliore; 27 myldrende etasjer med 2.300 butikker – åpent fra halv elleve om formiddagen til fem om morgenen. Utenfor kjøpesenteret underholder lokale hiphop-band, og på den andre siden av gaten ruver Seouls eldste stadioner for baseball og fotball.

Ønsket: Kontakt med Europa

Koreanskproduserte biler smyger seg gjennom gaten, like blankpusset som skoene deres fører  bærer.

En hvit mann! Kledd for bushen. Ser ut som om han kommer fra MASH, tv-serien som er nordmenns mest kjente referansepunkt. Så er han nesten derfra også. USA har fortsatte flere hundre tusen soldater i Sør-Korea.

– Nærmere kontakt med Europa kan bli resultatet dersom den sterke tilknytningen til USA blir svekket, håper redaktør Toung Hie Kinm under et asiatisk-europeisk seminar. Øst er øst, og vest er vest, og aldri skal de to møtes, sa salig Kipling. Sør-koreanerne ønsker en sterkere økonomisk og kulturell kontakt med Europa.

Den gamle kona i kiosken nikker når hun skjønner at én boks cola er nok. Jeg peker på lokal drikke. I det ni slitte kvadratmeter store rommet er det plassert to stoler og et bord. Her serverer hun suppe til en pensjonist som leser side opp og side ned om den norske nobelkomiteens fredsprisbeslutning. Ingen av Sør-Koreas 46 millioner innbyggere kan ha unngått å få med seg fredsprisen. De fleste av leserne gleder seg, men noen er engstelige for forsoningspolitikken, husker Tysklands gjenforening 10 år tidligere.

Det blå hus

Fredsprisvinner Kim Dae-jung tar i mot i Det blå hus – en ærverdig bygning for presidentens offisielle mottakelser. 74-åringen har i en årrekke kjempet for demokrati og ytringsfrihet i sørøst-Asia. Nobelpriskomiteen har merket seg det, selv om det måtte en fjortende nominering til før han fikk prisen. Den utløsende faktor var presidentens åpning mot Nord-Korea. Penger, en begynnende gjenforening av familier og samtaler er midlene som skal gjøre en endelig slutt på den kalde krigen. 50 år etter Koreakrigen er de to landene fortsatt formelt i krig, så det er historie som skal skrives.

– Hva vil presidenten gjøre for å overkomme problemene for gjenforening, spør jeg.

– Vi må være både myke og harde, svarer Kim Dae-jung, og tolken oversetter.

En lastebil ruller inn i gatekrysset. Roperter og en plakat på bilen bekjentgjør at noe stort skal skje. En middelaldrende, veldresset mann kommer til syne. Det skal være bydelsvalg i Seoul. Den lokale kandidaten Jung Dong Il møter 22 av sine mulige velgere, som kommer ut av grønnsaksbutikken og kinarestauranten. Han modulerer stemmen, viser engasjement. Antakelig handler det om renovasjonsvesenet og eiendomsskatten, her som ellers. Tilhørerne klapper forsiktig.

– Han representerer det samme partiet som presidenten, fredsprisvinneren, sier en av av kandidatens kampanjesekretærer; håper at det drypper på partiundersåttene når det regner på Kim Dae-jung.

———–Etterord:

Kim Dae-jung døde 18. august i år. Han fikk ikke oppleve et forent Korea.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: