En lysere advent

søndag 29. november 2009

Generalhagen i Harstad. Foto: Ivar L. Paulsen

Det er første søndag i advent og 25 dager til onkel Sverre får de sokkene han definitivt ikke behøver. Mange andre kan trenge det lyset du vil tenne.

Vår praksis for julegaver har endret seg. Vi får flere tjenester, færre ting. Vi gir plenklipping og husvask, restaurantbesøk og kinobilletter, gaver som ikke tar plass og som er mer vennlig mot klima og miljø enn så mangt annet. For det andre gir vi mer til humanitære og veldedige formål. I fjor fikk jeg flere geiter – og ble direkte begeistret da jeg oppdaget at geitene ikke skulle hjem i min garasje.

Mange gode tiltak ber om din julegave. La meg denne første søndag i advent nevne ett. Det er totalt ukjent, men jeg vet litt om det nå.

Sierra Leone var verdens fattigste land på FNs statistikk for slikt, der hvor Norge som vanlig er nummer 1. I 2009 har Sierra Leone krabbet to plasser opp, synd for Afghanistan som havnet sist, men bra for Jungel-Afrika. Der er det nå blitt fred, det sies å være demokrati etter alminnelige standarder for sånt, og ting går bedre.

Men det kreves mye. Jeg leser reisebloggen til min eldste datter. Hun utsetter det siste året ved medisinerstudiet i Oslo et halvt år – for å tilbringe seks måneder som frivillig ved et sykehus i Masanga i Sierra Leone. En stolt pappa siterer:

Sierra Leone er et land som er totalt ødelagt etter den makabre borgerkrigen som ble avsluttet for få år siden. Et land hvor 1 av 4 barn dør før de fyller fem. Et land hvor folk flest spiser knapt ett måltid om dagen og bor i storfamilie på 20 i et lite hus. Barna løper rundt nakne eller i en alt for stor og hullete t-skjorte. Bare 2 av hans 8 barn har pappen  råd til å sende på skolen. Det yngste barnet har vært litt småsyk i lengre tid, og siden det er de største og ”sterkeste” som får mest å spise, er han nok blitt litt tynn og tufs. Men det er 40 kilometer til nærmeste sykehus, og de har ikke penger til transport i tillegg til å betale for helsehjelpen. Så minstemann blir bare tynnere og tynnere. Sånn er livet der.

Sammen med en dansk medisinerstudent er jeg ansvarlig for en avdeling som behandler under- og feilernærte barn. Det er utfordrende og til tider også frustrerende og trist. Som da Aminata på 2 år døde av alvorlig malaria. Men som vel egentlig døde fordi hun er fattig og bor i et fattig land og av den grunn kom for sent til sykehuset. Arbeidet er også veldig spennende og morsomt. Som når de tynne og dårlige barna kvikner til. Og går fra å ligge apatiske i sengene sine og hyle hver gang de ser meg, til å smile til meg og å leke med ball på gulvet. Og som når mødrene og barna synger og danser under den daglige morgenundervisningen vi har om ulike temaer. Og når jeg må kontrollere at hjelpepleierne faktisk kan ta en puls eller telle pustefrekvensen.. Eller ha møte med UNICEF om melkepulver.

Hun forteller at  Sierra Leone er mer enn det bildet av det fattige Afrika vi ser til vanlig. . Hun skriver om glede og samhold, om optimisme og tro på fremtiden, om gamlingen som sier som så: «We can forgive, but we will never forget»:

Her i Masanga møter jeg mennesker som har opplevd de mest grusomme ting under borgerkrigen. De har mistet armer og bein, ektefeller og barn. Mennesker som har nesten ingenting. Men de har livsglede og pågangsmot. De bor i storfamilier hvor man tar seg godt av slekt og familie. De deler på den lille maten de har. I større forsamlinger synger, klapper og danser de. Er det fest og musikk, så danser både gamlemor på 80 og lillegutt på 3. De er vennlige og gjestfrie. Jeg føler meg utrolig godt mottatt og jeg føler meg helt trygg. Det er hyggelig å gå til sykehuset om morgenen og å bli møtt av kjente og ukjente folk som alle smiler og hilser. God morgen, hvordan går det, det går fint, ha det bra. De er åpne og forteller gjerne om familien sin, alle konene, barna eller hva de gjorde under krigen. Jeg har vært i bryllup, jeg har vært i kirken og jeg har vært med i møte i det lokale ungdomsbygdelaget.

Jeg synes dere skal lese bloggen om oppholdet hennes i Masanga (her!), og du kan også gjerne gå inn på hjemmesiden til sykehusets norske hjemmeforening (her).

Og dernest: Gi gjerne onkel Sverre beskjed om at sokkene hans ble forvandlet til en gave til Masanga sykehus, der alt, absolutt alt av gaven, går til praktisk hjelpearbeid. Kontonummeret til Masanga Venner i Norge: 1503.03.69642. Hver krone går 100 prosent til driften av sykehuset, hvor personellet fra Danmark og Norge jobber gratis.

Jo, vi tenner et lys i kveld, og vi gjør det av glede.

Masanga, Sierra Leone. Til høyre: Silje Lehne Michalsen fra Andøy/Harstad.

Reklamer

2 kommentar to “En lysere advent”


  1. Tankevekkende lesing. Flott å få lese din datters blogg. Du kan med rette være stolt 🙂

  2. Line & Kenneth Says:

    Kjempeviktig bloggtema, Bård!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: