Regning og risiko

lørdag 14. november 2009

Har staten et ansvar for deg dersom du spiser for mye sukker?

Hvem har ansvaret og skal ta regningen når hoppet fra den høyeste tinden går feil, når ungdommer legger av gårde i høyfjellet i småsko og tynn dongeribukse, når bilister ikke bryr seg om veisperringer, men brøyter seg frem i dypsnøen til det ikke er mulig å komme lenger?

Da ringer vi nødtelefonen. Staten skal berge oss. Koste oss hva det koste vil, og regningen forutsetter vi det staten som skal ta.

Bør det være slik? Politimestrene tilhører dem som systematisk er kritisk til den oppfatning at samfunnets plikt til å berge oss er opplagt, ubegrenset og ubetinget.  De hevder at det er lov å være dristig, men at det dumdristige må  skje for egen regning og risiko.

Denne gang handler det om frilansjournalisten Pål Refsdal. Han tok seg inn i de farligste områdene i Afghanistan. Der ble han kidnappet, og et stort apparat i UD ble satt i sving. Til slutt ble Refsdal satt fri takket være anbefalinger fra eldrerådet i fjellandsbyen han hadde havnet i.

–Men det er noe som heter personlig ansvar. Det er noe som heter risikovurdering. Det er noe som heter forsiktighet. Det er noe som heter overveielse. Det er noe som heter aktpågivenhet, skriver utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten.

Han kritiserer  at vi roper på «Mamma stat» når vi blir blakke i Thailand, syke i USA uten forsikring eller faller ned en skrent på klatring i Mount Everest. Politimester Truls Fyhn i Troms politidistrikt er enig med utenriksredaktøren. Til NRK sier Fyhn at dersom det var slik at frilansjournalist Pål Refsdal opptrådte grovt uaktsomt, så bør staten kreve erstatning.

Det er lett å følge tankerekka til de to. Det er logisk, fornuftig, rettferdig at statens ansvar for oss er begrenset, og at vi selv må ta kostnadene når vi frivillig oppsøker det livsfarlige og havner i trøbbel. Vil vi at skattepengene våre skal brukes til helikopterberging av tullinger i Romsdalsfjellene eller til en bedre eldreomsorg?

Det er et ledende spørsmål, men hvor langt skal vi strekke resonnementet?

– Nei, du røyker. Du har ikke bare gjort det uaktsomt. Du har gjort det med overlegg. Sorry. Still deg bakerst i sykehuskøen.

– Nei forbikjøringen din var uaktsom, og du kjørte for fort. Du må betale sykehusoppholdet selv.

– Drikker du helmelk eller vodka,  spiser du sukker, sjokolade og bakeprodukter med fint hvetemel? Beklager, du vet det ikke er sunt. Vi må nok bestemt be deg gå til et privatsykehus for å få behandling for overvekt og hjertetrøbbel.

Den ene typen redningsaksjon handler om den spektakulære ulykken som skjer brått. Den andre typen er hverdagselendigheter som noen hver kan bli brakt i dersom vi ikke fullt og helt og til enhver tid følger idealenes krav til kosthold og livsstil.   

Det er vanskelig å bestemme hvilke av våre dumskaper samfunnet skal rydde opp i for oss og hvilke vi selv må bære alle omkostninger ved.

Advertisements

6 kommentar to “Regning og risiko”

  1. Dennis Scott Bowen Says:

    Du har kommet videre nå. Bedre balanse vil gi mer interesse. Der er et relativt stort sprang fra å gå tom for penger i Thailand, til å bli nektet sykehus som følge av å være røyker, eller av blyforgiftning som følge av sjokoladespising. Du utelater også relevante forbindelser i logikken når det kommer til vår kjære reporter i Afghanistan. Han gjorde mange mange feil, som man ikke bør kunne akseptere av en som anser seg som veteran i faget «farilg journalistikk». Eksempelvis å overse sin tolks MANGE advarsler, og det faktum at tolken ikke turte ta den reisen. – Balanse….

    • Kranglefanten Says:

      Poenget var vel heller å påpeke at grensene for hva som er «akseptabel risiko» er uklare. Personlig mener jeg heller ikke at det er et så stort sprang fra å gå fri for penger i Thailand etter for eksempel å ha blitt ranet (som antagelig er rimelig billig å fikse) til at en røyker må betale for årevis med behandling etter at lungene tar kvelden. Sånn relativt sett. Kanskje Thailandfareren burde hatt reiseforsikring for å komme seg ut av trøbbel. Kanskje røykeren burde skaffe seg en form for forsikring for å betale for sykehusutgifter, eller er det det tobakksavgiftene er?

      • Dennis Scott Bowen Says:

        Problemet med å personifisere ansvar i forhold til røykere, er at man kan også relatere flere av røykeskadene til eksempelvis forurensning, eller noe som vi i Norge plages med i stor skala, farlig stråling som stiger opp fra bakken under huset ditt. Er det gassen, eller røyken som har gitt deg kreft? Har du radon i huset, er det like farlig som å røyke. Du har jo selv «valgt» hvor huset ditt skal stå, har du ikke? Du har i alle tilfeller valgt at du skulle kjøpe akkurat dette huset du bor i. Bør du straffes med å ikke få behandling da også? Eller bør man forsikre seg også mot dette. Å kapitalisere helsevesenet, vil ikke føre til noe annet enn at den økonomiske eliten får enerett på helsetjenestene.
        Er man idiot, og roter seg opp i en situasjon som er kostbar å komme seg ut av i utlandet, bør det vurderes erstatningskrav mot vedkommende. Hopper du ut fra fjelltopper, bør det samme vurderes. Blir du syk av en sykdom mens du står på toppen av fjellet, bør derimot myndighetene i et sosialdemokratisk land, hjelpe deg med akkurat det problemet. Akseptabel risiko er å leve et normalt liv, hvor definisjonen på normal, ligger innenfor majoritetsbevegelsene, med hensyn til og rom for minoritetsbevegelser som ikke innebærer ekstreme aktiviteter som å sprenge seg selv i lufta, sette andres liv i fare, eller påføre andre åk.
        Altså et godt utgangspunkt kan være; Kan du utelukkes som klanderverdig, bør det ikke stilles krav til erstatting. Må du klandres for situasjonen, bør du også vurderes som økonomisk ansvarlig. Huff detta blei langt.

  2. Kranglefanten Says:

    Joda, men hvem skal bestemme hva som er klanderverdig, skal vi ta en folkeavstemning hver gang ansvaret til en ulykke skal fordeles? Problemet er vel ikke de som hopper ut fra Prekestolen uten fallskjerm eller de som lever et normalt, sunt liv og får en sykdom. Problemet er de som kjører noen kilometer for fort og blir utsatt for en ulykke, hvem skal bestemme hvor mye man kan kjøre over fartsgrensen før det skal reises et erstatningskrav. Hva med de som lever et usunt liv med mye «junkfood», alkohol, narkotika eller lignende, skal de med en BMI over 30 betale sykehusregninga selv og de som røyker mer en 20 om dagen også betale?

  3. Dennis Scott Bowen Says:

    Akkurat. Derfor skal man ikke gradere når man ikke kan det med sikkerhet kranglefant. Uten å måtte sette ned et utvalg for å avgjøre saken. Argumentasjonen din er mer for argumentasjonens del, enn noe annet. Les hva jeg sier. Det blir feil om man skal fingranske alle sammenhenger. Å snakke om Junkfood, er vanskelig i Norge. «Alle» i dette landet eter samme maten, som følge av ekstemt begrenset, og nasjonalisert varesortiment, så da faller jo argumentet for egen urimelighet.
    «Akseptabel risiko er å leve et normalt liv, hvor definisjonen på normal, ligger innenfor majoritetsbevegelsene, med hensyn til og rom for minoritetsbevegelser som ikke innebærer ekstreme aktiviteter som å sprenge seg selv i lufta, sette andres liv i fare, eller påføre andre åk.
    Altså et godt utgangspunkt kan være; Kan du utelukkes som klanderverdig, bør det ikke stilles krav til erstatting. Må du klandres for situasjonen, bør du også vurderes som økonomisk ansvarlig. (…).»
    Dette er hva jeg mener. Sett i sammenheng med kranglefantens argumentasjon, ser jeg dårlig sammenheng mellom min forrige kommentar, og kranglefantens 2 svar…. Jeg bemerker også at jeg uttrykker meg normativt, og ikke kategorisk.

  4. Dennis Scott Bowen Says:

    Og for å klargjøre. Jeg mener at i de tilfeller der det bør stilles krav til egenbetaling, så skal ikke dette gå på bekostning av hvorvidt «staten» hjelper, men på hvem som i ettertid skal være ansvarlig for kostnadene som er påført samfunnet.
    Altså; Må du berges ned fra fjellveggen, blir du det, men du RISIKERER å måtte betale for gildet selv. -Risikerer-. Og da snakker jeg ikke om 20 sig, eller BMI på over 30, eller mer enn 2 dram om dagen, eller granskning av livsstil generelt. Dette faller inn under «normalkategorien». Det skal ikke stilles krav som uniformerer sosial adferd. Ta utgangspunkt i majoritetsbevegelsene. Å ta utgangspunkt i ekstremitetene, vil ikke føre til smarte løsninger vil jeg mene. De fleste forbikjøringer går helt greit. Fordi de fleste følger regelen om at man ikke skal skape ulykker som følge av sin «travle» framtoning.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: