Med utsikt til et dansegulv

onsdag 11. november 2009

Du kan si «Lofoten» i Oslo, New York eller Berlin. Folk vet hva du snakker om, og du ser lengselen i øynene deres.

Det er tidlig onsdag kveld, og jeg sitter på rom 602 i det nye Thon-hotellet i Svolvær. Det er en strålende bygning, et kombinert hotell og kulturhus tegnet av arkitektene i A3 (Harstad/Finnsnes). I formiddag sto sola novemberlavt inn vinduene. Det var helt stille på fjorden. Derfor er det lett å gripe til noe Lars Saabye Christensen engang skrev – riktig nok om en annen årstid:

Bak meg lå Vestfjorden, like flat og stille som et dansegulv. Og foran meg sto Lofotveggen. Den holdt himmelen oppe og himmelen var bare blå og mild, som en barnetegning. Sola nektet å lande, natten var et annet sted, her var døgnet en sirkel av lys.

 

Og fjellene rundt. Hva kan vi si om dem? Jeg lar billedkunstneren Christian Krohg beskrive fjellene ved Svolvær:

Ja, det kan ikke nektes. Et imponerende syn: Det reneste av det rene, det koldeste av det kolde, det dydigste av det dydige, det fornemste man kan tenke seg, altre for ensomhetens gud og kyskhetens guddommelige uberørbarhet. Vanskelig, vanskelig å male dette.

Forfatteren Odd Eidem sneier også innom Gud i sin Lofoten-beskrivelse, eller Gudrun som vi muligens må kalle henne nå når gudsbegrepet skal kjønnsnøytraliseres:

Jeg kom til Lofoten, og straks følte jeg meg sinnssyk. Dette skapte han i bakrusen. En morgen efter flere døgn med voldsomme gjerninger satt han på en ås og nynnet frem en salme som priste ham selv, han trommet takten mot knærne, og var, som man skjønner i enestående humør. «Nå skaper jeg forsyne meg Lofoten,», sa han og han spyttet i sjøen som straks begynte å koke. Opp steg pyramidefjell med smell og damp, alle jekslene glødet og jernet rant. «Dette er bra,» sa Gud.

Nåvel. Her finnes også folk i Lofoten, selv om menneskene er den mest truede arten her, ifølge Guri Ingebrigtsen fra Stamsund, i en bemerkning som er positiv til oljevirksomhet vest for øyene her. Men hva slags folk? Erik Colban var sogneprest i Vågan i 1814. Han beskrev innbyggerne slik:

«Indbyggerne i Lofoden og Vesteraalen ere egentlig uden Charakteer. Fast og bestemt er Intet i deres Tænke- og Handlemaade. Nærværende sanselige Forestillinger lede dem i alt, hva de tænke og gjøre.»

Det kan bli en interessant aften i Svolvær.

Reklamer

2 kommentar to “Med utsikt til et dansegulv”

  1. DC Says:

    Æ håpe at det ikke e HT som betale den Lofotturen din. Da har de iallefall kasta pæng ut av vinduet! Håpe ellers at du hadde en interessant aften i lofot-været

  2. baardborch Says:

    Takk for innlegg! Må nok skuffe deg: Det var avisen som betalte turen. (Ærlighet varer lengst, og i alle fall til Svolvær.)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: