Alarm, alarm!

fredag 6. november 2009

Jeg må gjøre det. Bare må. Jeg dundrer løs på den røde alarmknappen.

Formiddagen 7. november 2019: Jeg setter meg godt til rette i gyngestolen, legger pleddet over knærne, tar frem det seneste nummeret av «Vi over 60» på mitt elektroniske lesebrett, men faller raskt i en mild søvn. Jeg drømmer om tidligere tider, om de første årene etter årtusenskiftet. Jeg smiler der jeg sover, inntil ansiktet brått skifter karakter fra det gode til det iltre.

Hva skjer? Jeg har mareritt om det som senere blir sett på som noe av det aller teiteste for reisende da årtusenet ennå var bleiebarn. Jeg er sanndrømt denne novemberdagen i 2019, noe som for så vidt ikke er noen prestasjon siden det ikke er fremtiden, men fortiden jeg drømmer om:

Jeg står på en flyplass høsten 2009, beveger meg sakte fra kø til kø. I hver skranke føler jeg meg som en skoleelev som ikke har pugget sjugangen, og aller verst er det i sikkerhetskontrollen, og her er det ikke bare en følelse at de uniformerte ser gjennom meg. I 2019 ler folk seg skakke av hele greia, og det er tre forhold de synes fortoner seg som mer enn merkelig:

1. Folk ble i 2009 i utgangspunktet sett på som mistenkelige – som potensielle terrorister. Vi var skyldige til det motsatte var bevist.  

2. Ressursene ble brukt på å skanne hele befolkningen i stedet for å bruke dem på målrettet etterretning.

3. Folk fant seg i å bli avkledd hver gang de skulle fly.

Det er kø ved innsjekkingen, ved bagasjeleveringen (angsten for ett kilo for mye bagasje er naglet gjennom de reisende), gjennom sikkerhetssjekken og når vi skal gå om bord. Vi får beskjed om å melde oss øyeblikkelig, og lydige som gutter fra KFUM-speideren stiller vi oss klare med boardingpass og legitimasjon.

Der blir vi stående. I fem minutter. I 10 minutter. Skjermen gir fortsatt ilter beskjed om boarding, men det er en melding uten innhold.. Ytterligere fem minutter går, og fem til, og da endelig løfter nok en mann i uniform blikket og sier at vi kan gå om bord. Det er ingen invitasjon, men en instruks. En ordre.

Skal vi på busstur?

Det skal vi. I 100 meter. Sikkert idiotiske sikkerhetsregler, det også. Flyet står noen steinkast bortenfor terminalen, men det er ikke lov å gå så langt. Derfor blir vi stuet og stappet inn i en buss.

Det er varmt, og det blir hetere. Dette skjer i Sør-Europa, og jeg tror ikke det denne oktobermorgenen var vann nok i dusjene til alle på hotellet som hadde huset et reisefølge fra Sogn og Fjordane.

Vi står der. 100 mennesker i en liten buss. Dørene er lukket. Vinduene kan ikke åpnes, og det er fortsatt sommer i Italia.  Hva gjør vi for å bøte på problemene?

Ingenting!  

Det eksistensielle spørsmål er: Hvorfor finner vi oss i sånt? Jeg ser meg rundt. Forpinte ansikter, svetten renner langs midtgangen, og ved siden av meg står en nesten-pensjonist fra Førde. Han har midtskill, hjertefeil og bittelittegranne tull med prostatakjertelen. Han er adjunkt med opprykk, har faktisk i sin tid tatt en kvartårsenhet i kulestøt ved lærerskolen i Nesna, med et bestekast som nesten nådde til Mo i Rana.  Skulle han ende livet sitt her i Roma, ved en flyplass kalt opp etter verdens mest kreative person?

Det gjelder  å finne på noe her på Leonardo Da Vinci Aeroporto.  

Jeg begynner forsiktig. Banker beskjedent på ruten mellom oss og sjåføren. Han later som om om han ikke hører.

Opptrappingsplan A: Jeg trykker på stoppknappen. Jo, vi står stille allerede, helt stille, men kanskje ser sjåføren tegningen.

Han ser ingenting. Jeg puster inn svette- og hjertefeilluften som fyller det som er igjen av luftlommer. Så gjør jeg det som må gjøres.

Opptrappingsplan B: Jeg må gjøre det. Bare må. Jeg dundrer løs på den røde alarmknappen med alt det jeg har igjen av krefter i en sterkt svekket knyttneve.  

Bussen rødmer og uler.

Jeg ser sjåføren en anelse febrilsk ved rattet. Bussen hans bare synker sammen. Dørene blir åpnet, luft fra den frie verden strømmer tvers igjennom. Folk puster lettet inn,  ser på hverandre og tenker hvert sitt. Jo, dette er bra, men kan det vare?  Når kommer straffen?

Jeg tenker ikke sitt, men mitt. Jeg tenker at jeg er i et land hvor flyplasspolitiet er bevæpnet for atomkrig. Vil de bruke maskinpistolene sine på meg? Oppfattes jeg som en terrorist? En oppvigler? En som ikke liker Berlusconis TV-games?Jeg lurer på om EØS-medlemskapet kan berge meg for den grove forbrytelse det antakelig det er umotivert å trykke inn alarmknappen.

Schengen? Utvekslingsavtale for fanger? Og jeg forbereder mitt forsvar:

1. Det er faktisk jeg som betaler lønna di. Klabb igjen.

2. Behandle meg som en kunde, ikke som en fange underveis til et gasskammer.

Lykken er betydelig bedre enn innfallet og frykten! Så er jeg likevel i romerrettens hjemland, sivilisasjonens barneseng.

Intet skummelt skjer. Ingen represalier! 

Luften fortsetter å strømme fritt, bussen frakter oss smertefritt de 135 metrene til flyet. Flyet går uten ytterligere opphold, og på flyplassen i Oslo står ikke norsk politi for å arrestere meg, og vi blir ikke en gang stanset for kontroll i tollen.

Thank God!

Og  lærdommen?

Det er lov å si fra fra, og dersom det ikke er nok å varsle, må man sparke inn varselknappen så det river og griner.

Drømmer jeg i 2019, som blir en herlig tid. Å ta fly er som å ta trikken om 10 år. Det  er bare å ha klippekortet klart, så går man rett om bord,

ja så fremt man fortsatt ha flyturer til gode på klimakvotekortet sitt da.

God tur!

Advertisements

5 kommentar to “Alarm, alarm!”


  1. Hva gjør man når man er lys våken, og stillheten har senket seg i huset? Jo, leser blogg. Et innlegg til å kjenne seg igjen i. Likte det.

  2. Frank Skogan Says:

    Det som er mest interresant ved denne historien, er faktisk ikke det at Bård «trykket på alarmknappen», som i og for seg selvsagt var det eneste kloke og fornuftige. Det som er tankevekkende er hvorfor ikke alle reagerte slik? Er vi mennesker, og da særlig i Norge, så statsstyrte og gjennomregulerte fra vugge til grav, at vi rett og slett opphører å fungere som individer? Og at vi derfor i prekære situsjoner er blitt hjelpesløse,( stoler på at «noen andre» alltid vet best)

    • baardborch Says:

      Sant nok! 99 av 100 ganger ville jeg ha reagert som alle andre, altså ikke ha reagert i det hele tatt. Og verre er det når vi forblir tause og passive også i situasjoner hvor det ikke er oss selv, men våre medmennesker som utsettes for det urimelige.


  3. […] Mer om opplevelser på flyplasser her! […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: