KJÆRLIGHET OG MOT: Laila Lanes og Jan Henry T. Olsens kjærlighetshistorie er blitt film.

Han var mannen med makt som mestret alt og litt til. Så snek demensen seg på ham. Han var 51 år ung.  

Tromsøparet ble kjærester i 2005. To år senere ble Alzheimers sykdom konstatert.

Jan Henry hadde vært profilert og berømmet fiskeriminister. Nå ble det hvisket i krokene om at han var blitt syk. Ekteparet valgte å stå åpent fram. Aviser. TV. Foredrag i inn- og utland. Og boken ”Skynd deg å elske”, som ble en bestselger.

 Historien er nå blitt en vakker dokumentarfilm, som vises i Harstad fra fredag ettermiddag av. Filmskaper Hilde Korsæth fulgte ekteparet i ett år fra oktober 2008,  mens sykdommen ennå var i en fersk fase, og hun forteller sin historie klart, men nøkternt, nennsomt og nobelt.  Hun viser frem de opp- og nedturer livet med Alzheimer og med en som bærer sykdommen, kan bringe.

­– Det var som å bli kastet ut på dypt vann uten å ha en tamp å holde i, sier Laila.

– Var det mandariner eller appelsiner vi skulle ha, spør Jan Henry i butikken.

–  Epler. Jeg sa jo nettopp det, svarer Laila.

”Min elskede” handler om ekteparet Lanes/Olsen, men allment om livet etter det vendepunktet som vi kan møte når vi venter det som minst.  Det kan ligge rundt neste sving.

En forglemmegei av en film!

På kino nå ….i alle fall i Harstad

—————

”Min elskede”

Regi: Hilde Korsæth

Idé, research og intervjuer: Kari Rindahl Endresen

Medvirkende: Jan Henry T. Olsen og Laila Lanes

Manus: Hilde Korsæth

Sjanger: Dokmentar

PLANLEGGER UNDERTØY: Senterungdommens leder Sandra Borch

Senterpartiets nye superstar Sandra Borch fortalte forleden hvordan partiet skal vokse og vinne: Senterpartiet planlegger å få laget eget undertøy, røpet Senterungdommens leder på Facebook.

Og mer: Slagordet som skal pryde undertøyet, er dette: ”Det er i sentrum du finner godsakene.” Tanken bak? Hjertet ligger til venstre, blindtarmen er til høyre, men det beste er i senterpartiet.

Det er fullt mulig å glede seg til å betrakte Liv Signe Navarsete og Ola Borten Moe under lanseringen av det nye sentersuperunderøyet på den rødgrønne catwalken. Mens vi venter, kan vi gruble på om det nye slagordet vil være tilstrekkelig til å gi partiet vekst, potens og tyngde i tiden fremover. Verden er hard og kampen tilspisset, og senterpartistene er naturligvis ikke alene om å prøve å skaffe seg positiv oppmerksomhet. Det går rykter om at flere partiledere allerede har kastet seg rundt for å finne truse-slagord som kan matche Senterpartiets. Reklamebyråer er engasjert, og ideene flyr veggimellom til langt på natt i partienes kommandosentraler.

Følgende forslag har lekket så langt:

■ Kristelig Folkeparti og Venstre slåss om patent på denne teksten: ”Størst i sentrum.”

■ SV kjører på det gode, gamle: ”Del godene.”

■ Arbeiderpartiet er også innstilt på å repetere tidligere vinnere. ”Alle skal med” – alternativt ”Stø kurs”.

■ Og Fremskrittspartiet? Vil vi i løpet av våren kunne se TV2-opptak av Frp-politikere i utlandet, bærende undertøy med slagordet ”Et fremskrittsparti for folk flest”? Eller ikke? Det kan hende partistrategene mener det er bedre å sitte musestille denne gangen. Partiet har det seneste året smertelig erfart at ikke all PR er god PR, for det finnes som kjent to former for PR: PR og FrPR.

PS  Ryktene går at Senterpartiet vil åpne for lokale varianter av Sp-trusene – tilpasset partiets budskap og profil i de enkelte kommuner. I Harstad skal man jobbe med denne varianten: ”Godsakene finnes i sentrum. Ingen bompenger!”

”Fra utkant til global arena” er overskriften til oversiktskapittelet i en fersk antologi om Nord-Norge, men blir det den siste boken med Nord-Norge i tittelen?

– Nord-Norge som begrep, idé og identitetsmarkør svekkes, skriver redaktørene Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård og Kjell Arne Røvik.

De skriver at landsdelen blir stadig mer fragmentert og at forestillingen om ett Nord-Norge svekkes.

Bodø-strategien:  Kjell Arne Røvik utdyper dette i kapittelet der han trekker de lange linjer og ender med nedleggelsen av Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag i 2011. Troms valgte å melde seg ut, Finnmark fulgte etter, og dermed var landsdelen uten én politisk overbygning.

En av årsakene til Landsdelsutvalgets avvikling – og også et mulig resultat – er spørsmålstegnene som settes ved den nordnorske konsensusdoktrinen: Sammen er vi sterke; en for alle, alle for en. 

Bodø kommune og Nordland fylkeskommune (som i noen henseender er å betrakte som synonyme begreper) skjønte dette. Derfor klarte de å konvertere distriktshøgskolen på Mørkved til Universitetet i Nordland.

BESKRIVER FYLKIFISERINGEN: Kjell Arne Røvik. Foto: Gurid Ivarhus Næss

Fylkifisering: Overhodet er det slik at fylkene styrker seg, mener Kjell Arne Røvik.  Han peker på flere forhold:

■ Det ”går fylke” i stadig flere saker, særlig i slike som handler om lokalisering av goder.

■ Det vokser frem fylkeseliter bestående av politikere, mediefolk, folk fra næringsliv og offentlig administrasjon.

■ Fylkifiseringen gavner fylkeshovedstedenes ambisjoner.

■ Ingen har ansvar for å tenke helhetlig nordnorsk.

– Fylkifiseringen er en prosess som løper stadig raskere, og der etablerte mentale kart, identiteter og politiske doktriner kommer i spill, skriver Røvik.

Trist som fanden: Alt dette er dårlig nytt for de fleste. Bare noen ganske få kan glede seg.

Det gjelder selvsagt administrasjonen i fylkeskommunene og deres politikere. Begge gruppene har objektive interesser i at deres organisasjon skal bli viktigere.

Dernest er det slik at fylkeskommunene er viktige i sine hovedsteder (Bodø, Tromsø og Vadsø), og det utvikler seg gjerne et symbiotisk forhold mellom vertskommune og fylkeskommunal ledelse.

Og til slutt må fylkifiseringen nødvendigvis glede NRK, som fortsatt deler inn sine sendinger etter fylkesgrenser som ble satt den gang robåten var vårt fremste fremkomstmiddel – og som for eksempel har som resultat at folk i Harstad og Narvik vet lite om det skjer i nabobyen.

Hvem taper? Alle andre, og sett stort på det også oss alle. Fylkeskommunene representerer et forvaltningsledd som er kostbart, har ingen politisk betydning i bevisstheten hos befolkningen,   er unødvendig og  forsterker sentraliseringen.

Motkrefter: Spesielt ille er fylkifiseringen for oss som bor langs fylkesgrensene. I Nord-Norge gjelder det spesielt Hålogaland, landsdelenes mest folkerike region, men definert som utkant enten man sitter på et kontor i Bodø eller Tromsø. For å si det forsiktig: Det er liten hjelp å hente i Bodø for å styrke Harstad/Narvik Lufthavn, Evenes. Flyplassen ligger i Nordland, men flertallet av passasjerer kommer fra Troms.

Men finnes det likevel håp for dem av oss som blir deprimerte av en spådom om en storhetstid for fylkeskommunene?

Det gjør det, og Røvik drar selv frem grenseområdene i nordre Nordland og Sør-Troms som en region hvor det er motstand mot fylkestenkningen. Næringsforeningene i hele Hålogaland har pekt på problemene fylkesgrensene innebærer for en naturlig økonomisk samhandling, og i Ofoten er det et forståelig opprør mot Bodø og Nordland fylkeskommune.

Kreftene for en ytterligere fylkifisering er sterke, lærer vi av den ferske boken om Nord-Norge. Det gjør det enda viktigere å minnes det mantra som daværende ordfører Per Tønder fra Salangen er ærerik opphavsmann til. Tønder, som i vår fylte 100 år, pleide gjerne avslutte sine taler slik:

– For øvrig mener jeg fylkeskommunen bør nedlegges.

–

Fakta

■ ”Hvor går Nord-Norge? Tidsbilder fra en landsdel i forandring” er redigert av Tromsø-professorene Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård og Kjell Arne Røvik.

■ Boken er et resultat av forskningsprosjektet ”Regionale forutsetninger for vekst og utvikling i Nord-Norge”.

■ Boken består av 28 bidrag som er levert av redaktørene, forskerkolleger og masterstudenter.

■ Boken er gitt ut av Orkana forlag i 2011.

KOMMUNIKASJON: Daniel (til venstre på bildet, fotografert under et lunsjmøte i Oslo i november) har forlatt sitt daglige miljø; er reist hjem til jul. – Harstad er for dårlig profilert, sier han. Faren Jendor protesterer: – Profilering? Æ e lei av å grave grøfter. Foto: Barry Wetcher SMPSP

POLARHELT: Helmer Hanssen (foran) er den nordnorske polarhelten som fulgte Roald Amundsen i 18 år. I Tromsø er kronprinsen til stede når Helmer Hanssens barnebarn Helmer Hanssen Høgstad i regi av blant andre Arktisk Forening i dag avduker bronserelieffet over sin bestefar. Andøy historielag inviterer til kransnedleggelse ved Hanssens bauta i fødebygda Bjørnskinn. Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø

Roald Amundsen var verken en guddommelig ekspedisjonsleder eller en følelsesløs tyrann.

Klokken 15.00 i dag er det 100 år siden fem nordmenn som de første i verden satte beina på sydpolspunktet. Vår purunge nasjon hadde vunnet nok en seier i de polare egne.

Festligheter: Det gikk bare tre måneder før ”Fram” nådde Tasmania og Amundsen kunne sende telegram hjem om erobringen. Amundsen og hans fremste ble løftet opp og frem som nasjonens helter. Hjemreisen ble en endeløs fest som for tromsøværingene Helmer Hanssen, Andreas Beck og Ludvik Hansens ble avsluttet på Alfheim, men med Harstad som generalprøve. Aftenposten skriver 13. juli 1912:

– I Harstad var deres hustruer møtt frem. Lokalskipet ”Malangen” var flaggsmykket for anledningen. Kaptein Hagerup inviterede deltagerne om bord, hvor de bevertedes, og takkede for udført dåd. Redaktør Martin Moe brakte Fram-karene hilsen fra amtet og hjemtraktene.

Vendepunktet: Overalt og i mange år handlet de polare fortellingene om helter som gjennom utholdenhet, hardførhet og snarrådighet virkeliggjorde de norske verdier. Vendepunktet kom på 1970-tallet. Forfatteren Kåre Holt var den første da han gjennom den historiske romanen ”Kappløpet” tegnet et bilde av Roald Amundsen som en følelsesløs fyr som satte sin egen ære og målet om å bli først over alt annet.

På 1990-tallet fulgte forfatterne Tor Bomann-Larsen og Ragnar Kvam jr. opp. En påstått autoritær lederstil ble kritisert, og spesielt behandlingen av Hjalmar Johansen ble spisset. Under et første mislykket fremstøt mot Sydpolen røk det opp til uvær, og Amundsen sørget ikke for å holde flokken samlet. Johansen kritiserte dette, og ble straffet ved å bli satt ut av laget. Johansen tok senere sitt eget liv, og indirekte pekes det på Amundsen som den skyldige. De panegyriske beskrivelser er nå erstattet av myten om den dårlige leder, om en kynisk og hensynsløs liten mann med djevelsk fippskjegg, men uten ære.

Nesten normale mennesker: I dag nyanseres bildet. Tiden er moden for å gjøre polarheltene til forholdsvis normale mennesker. Alexander Wisting er oldebarn av sydpolsfareren Oscar Wisting og forfatter av høstens 450 sider tykke biografi ”Roald Amundsen.. Det største eventyret” (Kagge forlag). Wisting har funnet nye og flere kilder, og han konkluderer at Amundsen var en samlende og inkluderende leder som ytet solide doser omsorg overfor dem som ga ham lojalitet, og som viste ydmykhet enten det handlet om inuittenes overlegne kultur i Arktis eller egne medarbeidere.

Dessuten nådde Amundsen flere av sine mål. Det skjer ikke uten jernvilje, nitid planlegging og stram ledelse, og nødvendigvis med perioder hvor munnhuggeriet dominerer. Slikt skjer i de beste familier, selv under dovne campingturer til Piteå i 23 varmegrader 100 år senere.

Tor Bomann-Larsen var krass med flere i sin biografi om Amundsen i 1995. Det skapte bruduljer da han skrev at Helmer Hanssen fra Andøya, etter hvert bosatt i Tromsø, fikk sparken av Amundsen nordøst i Sibir i 1920.

To skippere om bord: Nok en gang ser det ut til at Bomann-Larsen trekker endimensjonale slutninger. Paret med en skarp penn blir ikke resultatet pent. Helmer Hanssen hadde som den eneste fulgt Roald Amundsen gjennom Nordvestpassasjen, til Sydpolen og til sist gjennom Nordøstpassasjen. Den siste turen ble et økonomisk havari for Amundsen, og han nådde heller ikke så langt nord som han håpet. Stemningen var laber, og kaptein Hanssen og ekspedisjonsleder Amundsen røk i tottene på hverandre.

Det kan ikke være to skippere om bord, Hanssen gikk, men Bomann-Larssen lytter bare til Amundsens versjon av det som skjedde.  Det er greit nok, men gir en like dekkende beskrivelse av virkeligheten som når man tar bare den ene partens oppfatning av en skilsmisse som god fisk.

Det må to til for å danse tango.

-

PS1:  Mye og godt om Helmer Hanssen & co hos nrk.no i dag, her!

PS Etter å ha undersøkt saken, kan jeg med ukledelig glede opplyse at redaktør Martin Moe, som hilste Hanssen & co under festen i 1912, var ansvarlig redaktør i Harstad Tidende.

BRYSK: Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa.

Før valget sa Bodø Frp at de etter en valgseier ville endre på bystyrets vedtak om en veipakke i Bodø som inkluderer delvis finansiering ved bompenger. Nå har de borgerlige partiene overtatt styringen av byen, men i går ble det klart gjennom NRK Nordland: Høyre og Frp har i møte med regionveisjef Torbjørn Naimak godtatt bompenger.

Så er kuvendingen i Bodø desto dårligere nytt for Harstad og Alta, hvor flertallet av politikere ikke ser forskjellen mellom å være prinsipiell og realistisk på den ene siden, prinsipiell og verdensfjern på den annen. For samferdselsministeren vil ikke bruke energi på nei-kommunene, sa hun i dag.

Harstad sa nei til 350 millioner kroner fra staten. Disse pengene havner nå i andre byer.

– Jeg er nødt til å konsentrere meg om de bykommunene som er opptatt av lokale løsninger, finansiert med bompenger, var beskjeden fra samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa.

Samferdselsministeren var oppsiktsvekkende brysk i formen da hun  slo fast at når Harstad og Alta har takket nei, så blir det mer til andre.

Frp’s realitetsorientering i Bodø er godt nytt for byens utvikling, for miljøet og for mye trafikanter.

Hør mer om saken i radioinnslaget hos NRK Nordlands ”Nordland i dag” her:  Innslaget begynner cirka 16 minutter ut i sendingen, og da kan du også høre redaktøren i Harstad Tidende gratulere bodøværingene.

Mer info om Bypakke Bodø her.

HJEMME I TROMSØ: Tromsøs ordfører Jens Johan Hjort (til venstre) fikk mandag kveld hilse på polarhelten Helmer Hanssens barnebarn Helmer Hanssen Høgstad og grandniese Anne Lise Caplan Thorkildsen.

Helmer Hanssen Høgstad (74) er barnebarn av den nordnorske polarhelten Helmer Hanssen. Mandag kveld kunne han høre foredrag om bestefaren under et seminar på Polarmuseet i Tromsø.

Helmer Hanssen var den trofaste toer. Han var den eneste som fulgte Roald Amundsen gjennom Nordvestpassasjen, til Sydpolen og i Nordøstpassasjen.  Helmer gikk i front mot sydpolspunktet, men da de nærmet seg 90 grader syd, lot han sjefen selv få gå først. Slik måtte det være, mente Helmer Hanssen.

Polarhelten Helmer Hanssen (1870-1956) er født i Bjørnskinn på Andøya, og det var her han vokste opp, inntil han fra 24-årsalderen gjorde Tromsø til sin base. Hanssen er er av de fem som nådde Sydpolen 14. desember 1911, og derfor blir det endel påpasselig spetakkel rundt ham i disse dager.

- Litt spesielt å tenke på at jeg er den nærmeste etterkommeren av ham i live, sier Helmer Hanssen Høgstad (74), dattersønn av polarhelten, bosatt i Danmark, men i disse dager på besøk i barndomsbyen Tromsø.

DEN TROFASTE TOER: Helmer Hanssen fra Bjørnskinn og Tromsø fulgte Roald Amundsen i 18 år. Håndkolorering: Svein Spjelkavik, God strek

Mandag kveld inviterte Arktisk Forening, Tromsø Skipperforening og Tromsø Museum til seminar om Helmer Hanssen i Polarmuseet. Her fikk en tettpakket møtesal et dypere innblikk i Helmer Hanssens liv.

- Jeg er beæret over interessen, sier barnebarnet Helmer Hanssen Høgstad – eller Lille-Helmer, som han ble kalt da han ble født.

Allerede om en drøy uke er Hanssen Høgstad tilbake i den arktiske hovedstaden.  14. desember inviterer Arktisk Forening til storslagen feiring av 100-årsjubileet. Kronprinsen er til stede,  Posten lanserer sitt Helmer Hanssen-frimerke, det blir polarparade gjennom gatene, og Hanssen Høgstad skal foreta den offisielle avduking av Helmer Hanssen-monumentet som kunstnerparet Per Ung og Elena Engelsen har kreert.

Så blir det spesiell oppmerksomhet om Helmer Hanssen også på Andøya. Andøya Historielag trommer sammen til arrangement i Hanssens barndomsbygd Bjørnskinn, med kransnedleggelse, musikalske innslag og foredrag i bygdehuset.

TRE OG ET HALVT BONUSSPOR FOR HARSTADVÆRINGER:

Siden denne bloggen primært har lesere fra harstadregionen, følger her tre og en halv  lenker mellom Helmer Hanssen og Harstad:

Belgias stolthet i Harstad: Amundsen og Hanssen møttes første gang på ”Belgica” i Sandefjord i 1897. Amundsen var da selv styrmann underveis mot Antarktis. ”Belgica” endte sine dager som kullekter i Harstad,  og i 1940 ble hun skutt i senk.  Den dag i dag ligger ”Belgica” på havets bunn i Hestvika ved Harstad. Men belgierne vet å sette pris på henne. Belgia er ingen gigantisk polarnasjon, men de har ”Belgica”, og belgierne har etablert et eget selskap som har planer om å bygge en kopi av den stolte skuta.

Fest overalt: Polarheltene ble feiret hvor de enn kom. Etter sydpolstriumfen kan Aftenposten rapportere fra Helmer Hanssens ferd nordover fra Kristiania. Han anløper Harstad 12. juli 1912: – Fram-karene Beck, Helmer Hanssen og Ludvig Hansen passerede i dag morges med ”Polarlys”. I Harstad var deres hustruer møtt frem. Lokalskipet ”Malangen” var flaggsmykket for anledningen. Kaptein Hagerup inviterede deltagerne om bord, hvor de bevertedes, ønskede velkommen og takkede for udført dåd. Redaktør Martin Moe brakte Fram-karene hilsen fra amtet og hjemtraktene og uttalte forvissningen at deltakernes arbeid i høy grad måtte nyttiggjøres og komme allmennheten til gode. Framkarene fortsatt derpå til Tromsø. Der er det det mest strålende vær.

(Martin Moe var by the way redaktør i Harstad Tidende.)

Ble dansk i Harstad: Helmer Hanssen Høgstad gikk tidlig til sjøs. Mens han var i marinen, ble han syk. Nærmeste sykehus var i Harstad. Der jobbet det allerede den gang danske sykepleiere. En av dem ble Helmers kone. Derfor dro han til Danmark, hvor han fortsatt bor.

“Gjøa” var skuta som Amundsen, Hanssen & Co benyttet da de i årene 1903-1906 beseiret Nordvestpassasjen. Amundsen skal ha brukt Einar S. Nielsens Mek. verksted i Harstad for å klargjøre skuta. Skal ha. Jeg må spørre professor Einar Arne Drivenes mer om dette før jeg kan kalle det et helt bonusspor.

I sekretariatet
der er de ikke late.
Å nei, de henger i
med innbitt energi
og skriver i en protokoll
protester imot tvang og vold
i sekretariatet.

Rudolf Nilsen

Den tid som går med til å diskutere en sak, er omvendt proporsjonal med dens betydning.

Variant av Parkinsons lov

Embetsskjøtselen beror på skriftlig saksbehandling og oppbevaring av dokumenter.

Max Weber, byråkratiforskningens grunnlegger

Det er blitt 15 prosent flere ansatte i departementene på 10 år. Jeg vet hvorfor.

Det har å gjøre med med en etter omstendighetene lite påaktet side ved oljevirksomheten: Hvem skal sove hvor og sammen med hvem?

Det har seg slik at jeg abonnerer på meldinger fra staten. Jevnt over er det ganske kjedelige greier, men det hender det dukker opp perler. Som forleden da Arbeidsdepartementet kunne opplyse at det har sendt ut til høring et forslag til endring i forskriftene for lugardeling på norsk sokkel. Det handler om at to personer på hvert sitt skift på plattformen over 24 timer disponerer samme enkeltlugar og seng, men slik at begge sover alene. Dette kalles lugardeling eller døgndeling, skriver departementet, men glemmer ikke å fotnote-fortelle at den populære benevnelsen er hot bedding.

Dagens forskrift er uklar, med krangling og konflikter som resultat. Departementet rydder prisverdig opp i uklarhetene i sitt 16 sider lange notat om saken. En grundig og solid redegjørelse starter forbilledlig forskriftsmessig med en gruppering av ulike typer senger som brukes.

■ Vanlige senger.

■ Vendbare senger som kan snus slik at personene sover på hver sin side av madrassen.

 ■ Pullmann-typen, en køye som er montert på veggen og kan foldes ut etter behov.

Reglene for hvilke senger som skal brukes av hvem, er i dag hentet i tre forskrifter som har sitt utgangspunkt i to lover. Departementet gjør et nitid arbeid før det konkluderer: Lugardeling skal som en hovedregel ikke være tillatt, men det kan åpnes for slikt på en såkalt ”kald plattform”.

Som leser av forslaget blir man åpenbart beroliget, og denne godfølelsen styrkes ytterligere når man ser at så mange som 30 etater, organisasjoner og institusjoner er bedt om å si hva de synes om det nye forslaget.

Jeg kan ikke tro annet enn at også Akademikerne og Veritas vil mene det kan være i alles interesse å dele lugar når plattformen er kald.

PS Hvis denne populariseringen av statlige meddelelser blir en suksess, vil det kunne komme flere!

SLÅTT ETTER EKSTRAOMGANGER: Silvio Berlusconi og AC Milan.

Det handler ikke om liv og død. Fotball er mye viktigere enn som så.

2 x 45 minutter, 15 minutter pause, AC Milan-Liverpool 5-6 (etter straffespark-konkurranse) og Finn-Arve Sørbøe i 30 roller, og primært som Liverpools  livslange med- og motgangssupporter som dør & blør for skjorta. Italienerne ledet 3-0 ved pause i Champions League-finalen i Istanbul i 2005, men så inntraff mirakelet.

Hålogaland Teaters Ketil Høeg så forestillingen ”Beating Berlusconi” i London, tok den hjem, bearbeidet og lot Egon Holstad konvertere ordene røft og elegant til nordnorsk. Finn-Arve Sørbøe ruler så suverent på alle plasser på banen at det faktisk kan hende at også United-fans blant de 700 i Harstad kulturhus lørdag kveld lot seg rive med, lo og fikk en pitteliten rød klump i halsen.

-         Herpesgjengen fra United!

SPILTE SKJORTA AV BERLUSCONI: Finn-Arve Sørbø spilte på hele registeret i Harstad kulturhus lørdag kveld. Han var banens beste.

Jo. innforhuden-hets av Alex Fergusson er en nødvendig bestanddel av en sånn forestilling, men det primære hatobjekt er likevel Berlusconi, eier av AC Milan: Han er inkarnasjonen av alt det vår mann hater: Thatchers løsslupne liberalisme, Tony Blairs New Public Management, krigen i Irak og alle som ikke heier på Liverpool.

 I pausen under mirakelkampen i  Atatürk Olimpiyat Stadion i Istanbul forviller vår mann, Liverpool-supporteren, seg inn i VIP-rommet, hvor Silvio Berlusconi gleder seg over en betryggende 3-0-ledelse.

 Det skulle ende annerledes, og vår mann kunne juble helt til han kom hjem til strømregninger, forfalte avdrag på huset, vanskjøttet arbeid og en gravid kone som det var lenge siden han lagt seg tidlig sammen med. Hun ville snakke – og ikke om været.

Men det ordnet seg.  Han slipper å gå alene videre i livet.

Bare ett eksistensielt spørsmål ble ubesvart i Harstad kulturhus lørdag kveld: Hva er galt med Leeds?

DET SAMISKE HARSTAD: Flere stoler og bord måtte bæres inn i foajeen på Høgskolen i Harstad da den samiske nasjonaldagen ble feiret 6. februar. Foto: Mariann Dybdahl

Endelig får Harstad en mulighet til å lykkes der Tromsø ikke får det til.

Det er skjedd noe i landsdelshovedstaden i nord, den arktiske hovedstaden, Nelson Mandela-vennen, den samiske storbyen, den rause, romslige og inkluderende stormåsen, palestinernes fremste støttespiller i nord.

Onsdag vedtok kommunestyret i Tromsø med 26 mot 17 stemmer å trekke søknaden om at byen skal bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk.

Vedtaket har en eneste god side: Samarbeidspartnerne Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre sa før valget at de skulle gjøre det, og nå har de gjort det: Holdt valgløftet. Det er i seg selv prisverdig, men der stanser det løfterike ved vedtaket.

 Det er vanskelig å forstå hvordan Fremskrittspartiet har klart å lure de forutsetningsvis allmenndannede samarbeidspartnerne Høyre og Venstre til å bli med på å trekke søknaden om å gjøre Tromsø til en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Med på lasset ble også Senterpartiet og en representant for Kristelig Folkeparti.

■ Forvaltningsområdet for samisk språk omfatter i dag kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana, Kåfjord, Lavangen, Tysfjord og Snåsa.

■ Kommuner kan søke om å bli en del av forvaltningsområdet. Regjeringen behandler søknadene.

■ Det gir kommunene både rettigheter og forpliktelser å bli en del av forvaltningsområdet.

■ Den som henvender seg på samisk til et lokalt eller regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet, har rett til svar på samisk.

■ I kommuner som er en del av forvaltningsområdet, er det også utvidete rettigheter til bruk av samisk språk i retts-, politi- og helsevesen.

Det var i juni år det da rødgrønne flertallet i Tromsø søkte om å gjøre kommunen til en del av forvaltningsområdet for samisk språk.  Daværende ordfører Arild Hausberg (Ap) begrunnet forslaget slik overfor avisen iTromsø:

– Slike saker vil alltid være kontroversielle. Jeg mener Tromsø har et særskilt ansvar for å ta vare på den samiske kulturen. Språk er utrolig viktig for enhver kultur, og hvis vi ikke erkjenner samisk som en del av samfunnet vårt, går vi flere tiår tilbake i utviklingen.

Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet argumenterer med lokalt selvstyre og økonomi, og det er tynne greier. Reglene for det samiske forvaltningsområder tar ikke noe fra noen, men gir den norske urbefolkningen noen legitime rettigheter i møte med det offentlige. Og hva det økonomiske angår, må det først bemerkes at dette ikke er en sak hvor man først og fremst skal gå til sitt kjøpmannskap. Dernest har økonomien både en pluss-  og en minusside, hvor det ikke er gitt om det gir kommunen netto gevinst eller tap å knytte seg til samiske forvaltningsområdet.

Og bakom synger majoritetens uforståelige samefrykt.

1. januar 2009 ble Lavangen kommune en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Daværende ordfører Viktor Andberg fulgte i vinter med på debatten rundt Tromsøs mulige innlemmelse i forvaltningsområdet. Han mener Lavangen kommune bare har positive erfaringer ved å være en del av forvaltningsområdet.

– Jeg synes det både er spenstig og riktig hvis Tromsø kommune nå blir en del av forvaltningsområdet, sa Andberg til iTromsø.

Nord-Norge har en samisk historie, hele landsdelen har det. Overalt kan det være behov for å synliggjøre og løfte frem det samiske.

Alta kommune har valgt en klok tilnærming til spørsmålet. Her utredes nå saken, og man ser også på de praktiske og økonomiske konsekvensene det har å innlemmes i språkforvaltningen.

Harstad kommune bør gjøre det samme: Sette saken på dagsordenen i en prosess hvor man også identifiserer forhold hvor man må tilpasse regelverket for samisk språkforvaltning til en bykommune av Harstads størrelse.  Det grunnleggende utgangspunkt må uansett være at byen har en forpliktelse til å opptre åpent og inkluderende, og hvor den samiske dimensjon ikke er et problem eller en provokasjon, men derimot kan tilføre byen mangfold, farge og kraft.

 Vedtaket i kommunestyret onsdag kler Tromsø dårlig.