ARM RIDDER: Lars Sponheim var maktbegjærlig, men han kjente, erkjente og respekterte grensene.
Lars Sponheim vrir seg antakelig såpass ubekvemt i fylkesmannsstolen i Hordaland at han pådrar seg gnagsår.
Det handler om Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og det Aftenposten på nyhetsplass, i god gammel Egil Sundar-stil, ikke klarer å skjule sin begeistring for: ”Det lysner for et bredt borgelig samarbeid ved neste stortingsvalg.”
Foran forrige valg var spesielt Venstre avvisende til regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Sponheim-doktrinen kostet partiet velgere, og da resultatet ble klart, tok Sponheim konsekvensene av det: Han gikk – med rak rygg.
Venstre foretar nå et oppgjør med Sponheims holdning. Ungdomspartiet var først ute, og nå kommer de voksne etter.
Faneflukten er overraskende både av ideologiske og praktisk-politiske grunner.
De tradisjonelle borgerlige dyder og ideer finnes i de verdikonservative partier, med svært kort vei til mellompartienes sosialliberalisme. Avstanden er desto lengre til de verdier som Fremskrittspartiet representerer.
Den verdikonservative forfatter Ronald Fangen skrev i 1934 essayet ”Borgerlig livssyn”. Der fremhevet han ”at ”toleranse er et av de borgelige samfunns adelstegn”. Den ansvarlige og bevisste samfunnsborger er altså mønsterrollen i den borgerlige ideologi.
”Det borgerlige” står i grell kontrast til Fremskrittspartiet, og som det klokt het i det konservative tidsskriftet Minerva for noen år siden: ”Det er ikke mulig å se hvordan Frp, det være seg på kulturhistorisk eller ideologisk grunnlag, kan påberope seg betegnelsen borgerlig. Hvor er toleransen som ryggmargsrefleks, hvor er dannelsen, hvor er moderasjonen, hvor er det personlige ansvaret kombinert med den erkjennelse at å leve i et fellesskap med andre medfører et samfunnsansvar utover rendyrking av individualisme og ego?”
Heller ikke i praktisk politikk ser det ut til å være mulig å bygge broer mellom Frp og Venstre. De står på hver sin ytterkant i klima- og innvandringspolitikken, som er markørsaker for begge partier. Nå vil altså Venstre samarbeide med Frp for å bøte på skadene de rødgrønne har påført oss i klima- og innvandringssakene. Det fremstår som en umulig oppgave.
Ferske lokale resultater av et praktisk samarbeid mellom Frp og Venstre ser vi i Tromsø, der Venstre så langt har frontet tre Frp-saker: Nei til samisk, nei til veipakker finansiert av bompenger, ja til utvidete skjenketider.
Maktbegjær er et sunt politisk instinkt, men man bør ikke gå til sengs med hvem som helst; iblant kan det være klokt å tenke seg om en gang til.
Jeg tror ikke Aftenposten skal glede seg for tidlig.
er ansvarlig redaktør i Harstad Tidende og ht.no. I denne bloggen deler han tanker, innskytelser, innspill og utspill.
